Jakten på Heptaederet

BERGEN
Bergen Assembly 2022
Triennale for samtidskunst
Yasmine og Heptaederets syv sider / Yasmine and the seven faces of the Heptahedron
Utstillingssteder: Fakultetet for kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen, Bergen Kunsthall, Bryggen Museum, Gyldenpris Kunsthall, Kunsthall 3,14, Permanenten, Østre Skostredet
Convener: Saâdane Afif
Kurator: Jasmine d’O
Utstillingene står til 6. november

Originalt konsept
For et originalt utstillingskonsept, tenkte jeg, da jeg sluttet meg til flokken som vandret rundt i byen. Hvert tredje år arrangerer Bergen Assembly en internasjonal triennale for samtidskunst, og årets triennale er den fjerde i rekken. De representerer en «fleksibel modell for kunstproduksjon», og har ingen egne visningsrom. I stedet samarbeides det med de faste institusjonene. Kunstverkene på årets triennale er fordelt på syv ulike steder, og knyttet til hver sin rollefigur. Selve skuespillet kan leses på veggen i Bergen Kunsthall. En heller obskur affære, spør du meg.

Vi er vant til å stole på kuratorens autoritet og formidlingsevne. Men opphavet til årets utstilling var innhyllet i mystikk. Yasmin d´O., som stod oppgitt som kurator og ble takket i taler og verkintrodusksjoner, eksisterte bare på papiret. Dermed ble ansvaret for å kjede de 7 utstillingene sammen, skjøvet over på publikum. Et halsbrekkende, ambisiøst prosjekt, med andre ord. Kunne det gå bra?

Det er ingen tilfeldighet at tallet 7 stadig dukker opp. Tallmagi er utbredt i mange kulturer. I norske folkeeventyr er det 3-tallet. Og sirkelen regnes ofte som mer fullkommen enn andre geometriske former. På triennalen er den gamle mystikken koblet til moderne teknologi, slik vi kan oppleve på En akrobat(er), en utstilling i Kunsthall 3,14. Her er tryllestavene forbundet med digitale nettverk, og det vises til hekser og alkymi, en esoterisk viten som innebar at metaller ble til gull. Magi forbinder tingene på hemmelige måter.

Gyldenpris Kunsthall er viet det svarte kullet.  På 1800-tallet var dette en viktig energikilde for industrien, og varmet opp husene. Kullet ble hyllet som en ren velsignelse, bl.a. av komponisten Claude Debussy, og gruvearbeiderne pyntet hjemmene sine med kullfigurer. I dag er kullet bannlyst av alle. Kullmannen gråter.

Vi stod utenfor Kunsthall 3,14 og ventet på bussen, da Transformella kom gående, et romvesen fra en annen klode. Han var vår guide på IKEA. Han snakket hele tiden, poetisk og reflekterende, mens vi fulgte etter ham i det enorme varehuset. Han beskrev seg selv som et fragmentert og frigjort individ, som søkte et fellesskap med andre og ikke-menneskelige eksistenser. Kroppen var åpen for å fusjonere med alt fra smarttelefoner til kommersielle produkter med vakre og forførende overflater. Alt var flytende og fleksibelt. Det lød behagelig, nesten fristende i starten, men så dukket det opp både autoritære og desperate ord: ensomhet, tvang, standardisering …

Kunsterrollen definert på ny
Er det mulig å være en kompromissløs kunstner, og samtidig ha en tydelig og kritisk stemme i samfunnsdebatten? Dette var utgangspunktet for Lars Korff Lofthus fra Fakultet for kunst, musikk og design. Han som inviterte studentene sine til et seminar, hvor de også skulle produsere et selvportrett. Det var selvsagt Professoren som sendte oss dit, for dette er jo en evig aktuell debatt. Hvem kan f.eks. motstå fristelsen til å følge «den gode smak» når det gir mer penger i kassen enn å lage noe «smalt»? Selv en uredd kunstner som George Grosz, som kritiserte hele den tyske makteliten, Hitler, generaler, kapitalistene, tvilte på sin egen evne til å motstå presset. Han laget et nidportrett av seg selv som et «ludder».

Hva tenker dagens unge kunstnere om seg selv? Iben Mansfeld fremstiller seg selv som en naken mann med brudekrone. Men ingenting er hva det gir seg ut for. Brudekronen er bl.a. laget av smertestillende, hvite piller, og det «selvet» som viser seg frem i portrettet, er hverken en mann eller kvinne. Kjønnets maskerade - det sosiale spillet med rekvisitter – ikke bare noe ytre, som kunstneren har observert. Bildet utstråler en energi, som om fascinasjonen kommer innenfra og ikke lar seg skille, hverken fra kunstnerens liv eller arbeid.

Hvor er Heptaederet?
Fant vi det gåtefulle objektet vi jaktet på? Jeg tror det. Det er riktignok ikke noen gjenstand, og objektet mangler en fast, fysisk form. Men det har syv sider, som svarer til hver av de syv utstillingene. Objektet er et «bilde» som oppstår når vi samler inntrykkene fra alt vi har sett. Derfor er det både flyktig og ustabilt, og finnes kanskje i like mange varianter som antall betraktere.

For meg er det utstillingsmodellen som vil bli stående. Den setter oss virkelig på prøve. Hvor mye stoler vi egentlig på fantasien?

All forskning viser at innovasjon på et høyt nivå er en risikosport. Det krever mot for å frembringe noe nytt og fremragende. Men evnen til å lytte og lære av egne feil er også god å ha. Årets triennale lå i kim allerede i 2011, da utgangspunktet også var en bok. Resultatet hadde flere svakheter, som en teoritung formidling. I år har man erklært festivalen som en teorifri sone som henvender seg til mennesker fra ulike miljøer. Det er bare å glede seg til neste gang.