Intervju med Dag Alveng Et klingende fotoprosjekt

I enda noen uker kan et Oslopublikum ta Alvengs seneste fotoprosjekt, tidligere i år vist i Telemark Kunstmuseum, nærmere i øyesyn. Det ene motivet knyttet til natur og industri etter det andre henger tett på hverandre i veldrevne Shoot Gallery, ledet av Helene Gulaker Hansen siden oppstart i 2013. Utstillingen blir den siste i galleriet som enn så lenge holder til i en nedlagt bensinstasjon fra 1937 på Frogner.

Gratulerer med din nye utstilling Tungt vann og dype daler – den gjør umiddelbart et kraftig inntrykk og har virkelig «power», for å si det sånn.

Takk. Naturen er jo «power», og mitt siste fotoprosjekt er knyttet til Norsk Hydro og norsk industrihistorie – alt handler om kraft.  

Det har, så vidt jeg har forstått, vært en lang prosess frem mot det endelige utvalget bilder?

Ja, absolutt. Prosjektet startet med at Telemarksgalleriet [red. i dag Telemark Museum] tok kontakt i 2016/17 og spurte om jeg ville holde en retrospektiv utstilling der. Jeg stilte meg i utgangspunktet positiv, men fikk så en telefon og et tilbud om en omfattende utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Det gjorde at jeg måtte sette utstillingen i Telemark på vent. Da jeg var ferdig med utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som også involverte et helt nytt kunstprosjekt og en bokutgivelse, tok jeg opp kontakten med Telemarksgalleriet. Jeg foreslo da å gjøre et prosjekt på Telemark, og det første jeg spurte min kontaktperson ved museet om var: Hvor er Norsk Hydros vugge? Hvor begynte hele det norske industrieventyret? Svaret jeg fikk var at den første oppsamlingen av vann som gikk i et stort rør til en turbin, altså demningen som jo var begynnelsen på det hele rundt 1905, lå rett bak museet.  Jeg synes at både Telemarks natur og industrihistorie er veldig spennende. Rjukanfossen er jo, for eksempel, den mest malte fossen i Norsk kunsthistorie. I tillegg fotograferte jeg Tungtvannsgjengen for Time Magazine i 1982, fotografier som nok kanskje har gått tapt. Uansett: historien om tungtvannet fascinerer meg og det gjør også hele området. Tittelen satt i hodet fra første stund: «Tungt vann og dype daler.» Museet hjalp meg med å søke økonomisk støtte til prosjektet og jeg tok også kontakt med Press forlag for å forhøre meg om interessen for å lage en bok ut av dette. Da de hørte at prosjektet var knyttet opp mot Rjukan-Notodden industriarv og Unescos verdensarvliste, var de ikke vonde å be.

Når jeg ber Dag Alveng om å beskrive en vanlig arbeidsdag i sitt liv, begynner han umiddelbart å snakke inngående, nærmest kronologisk, om hvert og et av prosjektene opp gjennom årene. Og det er mange. Om hvordan Sommerlysprosjektet oppsto, om bildene tatt under nattevakter på Dikemark ­– som ble til serien Asylum, om bildene han tok da han ble headhuntet til og jobbet for det hotte reklamebyrået Haugen & Maning, om den omdiskuterte, konseptuelle utstillingen Vegger i Fotogalleriet i 1979, om Det poetiske teater III, det fem uker lange prosjektet på Kunstnernes Hus der, blant annet, Snøhetta var involvert med et arkitektonisk inngrep i rommet, om tilblivelsen av serien Racing, om arbeidet med dobbelteksponerte og kvadruppeleksponerte fotografier i New York gjennom tolv år, om fotoserien Sjakk og ideen om å arrangere et verdensmesterskap i sjakk under utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter. Alle disse prosjektene som nå er historie, herunder tidenes første VM i Fischersjakk inne i utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, TV-overført over fem dager i oktober-november, 2019.

Hva engasjerer deg for tiden?

Det jeg kan si generelt er at alle mine prosjekter blir til fordi jeg har en interesse eller fordi jeg snubler over dem. Jeg klarer ikke lenger å fotografere hele tiden og jeg tar ikke med meg kamera overalt. Jeg tenker nå at det må være et poeng å ha det gøy. Hvis jeg ikke liker det jeg holder på med, blir det bare en byrde. Jeg involverer meg gjerne i prosjekter som gir energi. Jeg kjøpte meg, for eksempel en veldig rask bil rundt 2000. Den bilen er absurd rask og bra, den er dessuten et bilikon. Da tenkte jeg at dette var så gæærnt at det måtte være et kunstprosjekt. Så bestemte jeg meg for å fotografere Nürburgring, en motorsportsbane i Tyskland, som er et Mekka for motorsport. Prosjektet Racing holdes gående den dag i dag under navnet Arte Povera. Jeg driver akkurat nå og overhaler en gammel racerbil.

I serien «Tungt vann og dype daler» har du jo en rekke fine veibilder fra Telemark.

Ja, jeg elsker de bildene, men Racing-bildene er jo noe mer. Vel, Telemarkprosjektet var noe jeg bestemte meg for å gjøre, det begynte med en ramme rundt prosjektet.  Akkurat nå er jeg imidlertid i en fase hvor jeg har tatt veldig få bilder, men jeg tenker.
Noen ganger lar jeg bare være med å ta bilder. Det har jeg blitt mye flinkere til de siste årene: å ikke ta bilder.  

Jeg har i det siste også blitt ekstremt opptatt av lyd, og musikk har jeg alltid vært interessert i. Jeg har jobbet en del for ECM plateselskap også. Men, altså, mitt neste prosjekt er knyttet til lyd og jeg har kjøpt et helt fantastisk lydanlegg, som faktisk er bygget på stedet. Mannen bak lydanlegget er Håkon Tobro, en norsk hjernekirurg.

Hvordan tenker du å kombinere lyden med det visuelle ...?

Veldig godt spørsmål – det tenker jeg mye på. Jeg har, for øvrig, allerede satt i gang en fyr med å skrive en bok med tittel: The History of the Reproduction of Sound.

Jeg er veldig fascinert av stillheten i dine bilder, også i serien «Tungt vann og dype daler». Savnet av lyd er ikke akkurat noe jeg kjenner på – for meg innbyr fotografiene til kontemplasjon.

Jeg ser selv på mine bilder som meditasjoner. Tilbake til dette med arbeidsprosess, som vi var inne på. Når jeg drar rundt i Telemark, har jeg 52 kilo utstyr i bilen. Jeg ser meg om og tenker: her kunne det være fint å ta noen bilder. Da drar jeg dit og så vurderer jeg om lyset er slik jeg vil at det skal være. Noen ganger lar jeg bare være med å ta bilder. Det har jeg blitt mye flinkere til de siste årene: å ikke ta bilder. Når jeg har et så svært kamera med kun 20 eksponeringer så må jeg velge hvor mye film jeg bruker med omhu. Noen ganger kan jeg tenke at ja, dette blir bra, men at jeg må vente til kveldslyset kommer. Jeg ser et sted og så vurderer jeg når lyset blir bra. Det siste bildet i boken, Vannrør, Vemork (2021) det tok meg bare en halv time. Den dagen jeg tok det bildet kom jeg opp klokka 12.00 og da var lyset perfekt. Det var vellykket. En annen ting å nevne her er da jeg tok bildet av Rjukanfossen da den ble sluppet. Da visste jeg også akkurat når bildet skulle tas. For øvrig er det å ta bilder på nært hold noe som fascinerer meg og som gir denne «larger than life»-effekten. Det skal jeg fortsette med. Jeg tenker at forstørrelsene kan la seg kombinere med mange detaljer i lydgjengivelse. Detaljrikt i det visuelle, detaljrikt i det auditive.

Noen nærmere beskrivelse av ditt kommende foto-lyd prosjekt klarer du ikke å definere akkurat nå?

Jeg tenker og tenker, men for tiden jobber vi veldig med å få den racerbilen klar til et løp på lørdag, så jeg får ikke gjort så mye annet enn det. Etter lørdag vet jeg kanskje mer.