Alt som faller under lyset

OSLO
Wolfgang Tillmans
After Venice
Peder Lund
Står til 28. mai

Å tolke Wolfgang Tillmans’ omfattende og rastløse kunstnerskap er ingen lett oppgave, uansett om man er en opplest insider i den kamerabaserte samtidskunsten, eller betrakter feltet mer som en interessert utenforstående. Kanskje kan man starte med å erkjenne at fotografi først og fremst er lys, og at lyset faller på det som fins. Det ligger en frihet i et slikt åpenbart fysisk faktum, som synes å kunne korrespondere med Tillmans’ fullstendig frie og tilsynelatende intuitive billedskapende virksomhet. Samtidig er det nettopp i sin åpenbarhet at det blir en utfordring å si noe innsiktsfylt og, vel, opplysende om det samme.

Den vesle, men inntil det absurde uensartede utstillingen på Peder Lund er ganske betegnende for Tillmans’ kunst. For den som ikke kjenner den tyske kunstneren fra tidligere må After Venice ved første blikk oppleves som en gruppeutstilling. Hvert arbeid synes å eksistere i isolasjon fra resten. Formatene er vidt ulike, fra det vesle Garden – et glimt fra en viltvoksende bakhage der fargerike blomster i uskarpt fokus står ut fra det grønne bladverket – til den to og en halv meter høye skogscenen Wald (Briol I) i svart-hvitt, der solstråler trenger gjennom tett granskog, eller det nesten like store meeting lights, der kameraet sikter mot det slitte takpanelet i et kjedelig kontor- eller resepsjonsrom, hvor en fotolampe og hodet til en kar så vidt titter opp fra bildets underkant. Hvor skal man begynne å lete etter sammenheng og mening blant slike vilt divergerende motiver?

Nonchalant og laserpresis
Monteringen løfter fram og understreker det samme visuelle og materielle armslaget. Tillmans’ fotografier kan være innrammet i strøkne hvite rammer, montert i bokser av pleksiglass eller festet rett på veggen med Scotch-teip. Sistnevnte er eksemplifisert i vegg-installasjonen Silver installation VII, som jeg vil tro er det arbeidet som vil tiltrekke seg mest oppmerksomhet og flest spørsmål på Peder Lund.

Silver installation VII er del av en lengre serie verker produsert, og ofte installert, på denne måten. Verket består av 26 monokrome, eller nær monokrome, fargekopier i ulik kulør, teipet opp i et hjørne, på samme tid nonchalant og med laserpresisjon. Motivene er bare fargespillet, som igjen er resultatet av møtet mellom fotopapir, kjemiske prosesser og lys – i dette tilfellet er papiret behandlet i en printer – som etterlater abstrakte og tidvis maleriske fargefelt, signalrøde og klare blå flater ispedd duse fargeoverganger, flekker og spor.

Stumme bilder
Silver installation VII er en spenstig installering som lar fotoner og fargespektrum flomme ut i rommet. Hvert enkelt bilde er derimot motivmessig tilbakeholdt, nærmest stumt. Kanskje viser de mest til prosessene som de er resultatet av – de visuelle og fysiske mulighetene som allerede ligger i materialet og remediene, og tilsvarende i alle ting og situasjoner i verden omkring oss.

Der Silver-arbeidene spiller på abstraksjon, farge og materialitet, er mye av Tillmans’ øvrige produksjon konkret nesten inntil det uforståelige. After Venice oppleves som en åpen invitasjon til å kontemplere alle ting som måtte passere forbi i livet; alt som faller under lyset. Spørsmålet blir hvilken mening vi kan trekke ut av en komposisjon av overgrodde blomsterpotter (Plant life); et par jobbebukser og en t-skjorte slengt over en stol (Faltenwurf (Morgen) II) eller et knallblått, ensfarget stykke fotopapir som har fått en eiendommelig brett nederst i papiret (Lighter, blue up XI).

Akutt informasjonstap
53-årige Tillmans har skapt skole med sitt fordomsfrie fotografi. Denne formen for tilsynelatende uforpliktende dokumentarisme ser jo så lett og liketil ut, og man kan telle unge kunstnere og kunststudenter som følger i hans fotspor i hundretalls. Det er neppe alle andre som lar seg overbevise av en kunstnerisk praksis som er så springende, fragmentert og intuitiv, og hvor det å gi seg hen til fortolkning av enkeltmotiver gir en tilbakevendende følelse av akutt informasjonstap. Setter man seg inn i bakgrunnen for Tillmans’ virksomhet vil man støte på mer begripelige referanser og motivasjoner, fra det politiske til det eksistensielle, hvor alt fra klubbkultur og estetikken i kulørt presse til håndtering av HIV-epidemien ligger og vaker som budskap mellom linjene. I mer overordnet forstand handler den kanskje om gjenkjennelse; om erfaringen av å være i verden, omgitt av det intetsigende og det betydningsfulle side om side, av noe som fra ett øyeblikk til det neste kan vise seg å være det som endret ditt liv.