Mor modernisme

I Hayward Gallery, London, vises utstillingen Louise Bourgeois: The Woven Child frem til 15. mai.

En kort innføring i skulpturen «Maman», 1999, av Louise Bourgeois.

Louise Bourgeois (1911–2010) tilhører en slags eliteklubb av kunstnere hvis liv på sett og vis ble synonymt med århundret de levde; Oscar Niemeyer i arkitekturen, Gottfried Böehm i skulpturen eller Rose Cabat i keramikken. Bourgeois overskygger selvsagt alle disse; sporene hun har laget, verkene hun har etterlatt seg er monumenter over et liv, en tradisjon, en kunsthistorie.

I den aktuelle utstillingen Louise Bourgeois: The Woven Child som står frem til 15. mai belyser Hayward Gallery Bourgeois’ bruk av tøy, tekstil og vev som et ledd i å utvide skulptur- og installasjonsbegrepet, ikke minst i sammenheng med Maman-ikonografien.

Franskfødt, men en som levde mesteparten av livet som eksilkunstner i New York, Bourgeois’ verker strekker seg nesten over hele den kunstneriske mediekatalogen, først innenfor maleri og grafikk før hun i 1940-årene i stadig større grad la energien og oppmerksomheten inn i skulpturen. I Bourgeois’ hender bøyes, disiplineres, og koloniseres skulpturens motstandskraft inn i det familiære, emosjonelle, psykologiske og erotiske. Fremfor alt står hennes tvers igjennom ambivalente forhold til det feminine, moderlige og kjønnsspesifikke igjen som en grunnproblematikk.

Hennes kanskje mest ikoniske verk, Maman, en bronse, stål og marmorskulptur som i dag finnes i syv støpte utgaver over hele verden, visualiserer Bourgeois’ minner og følelser, for moren og det moderlige i form av en metaforikk bygget rundt edderkoppens vevspinnende, beskyttende egenskaper. Spinneriet, veveriet, og den produktive omsorgen Bourgeois assosierte med edderkoppen speilet hennes egne morsfølelser; den driftigheten, nøyaktigheten og tryggheten som ble representert gjennom morens – «det viktigste mennesket i livet mitt» – sy- og håndarbeid. (Intervju med Richard D. Marshall, 23 august 2007, Whitewall nr. 8, 2008, s. 121) Men disse er vel så mye marerittets og fobienes fantasiverden; Bourgeois’ arbeid har et utpreget grensetøyende ubehag, og edderkoppen assosieres vel så mye med sluhet, råskap og kontroll. De erotiske tablåene leker med gråsonene mellom frivillig og påtvungen underkastelse; seksualaktens kroppsklaustrofobiske formlogikk blir en fortelling om kontroll og tapet av kontroll; forhandlingen mellom reproduksjonskravet og nytelsesinteressen.

Slik formmeditasjoner er kjernen i Bourgeois’ materielle språk, et språk som like mye tematiserer det haptiske [red. det som sanses gjennom huden] i tingene rundt oss; lysten til og ønsket om å ta, føle, registrere verden gjennom hendene. I det hele tatt er kroppen en selvsagt referanseramme. I varianter av verket Eyes, som mange vil kjenne fra Tjuvholmen i Oslo, spiller Bourgeois på anatomiske doblinger og tolkningslag med surrealistiske undertoner. Disse øynene kan like gjerne fremstå som bryster, sogar amputerte – en mulig henvisning til St. Agatha fra Sicilia, bl.a. alle voldtektsofres, brystkreftpasienters og ammers skytshelgen.

Bourgeois’ skulpturer har en gjennomgående menneskelig målestokk, eller sagt på annen måte, hennes modernisme er tuftet like mye på det menneskelige som det mediespesifikke; altså at det skulpturelle formarbeidet står i forhold til et følelsesgrunnlag som er direkte og erindret. Hun turnerer slik sett det fortellende og umiddelbare – beskrivelsen og bekjennelsen med det taktile og sanselige.

Den hjemlige sfæren som slagmark og identitetsmarkør har pulsert gjennom kunstnerskapet i tiår etter tiår, men Bourgeois var ingen aktivt politisert eller feministisk orientert kunstner. Hun var på ingen måte avvisende til feminismen som fenomen, slik f.eks. Georgia O’Keeffe var. Bourgeois’ kunst fikk implisitt politisk sprengkraft gjennom den brutalt ærlige forbindelsen mellom biografi og produksjon. Å tematisere kvinnen som skapende subjekt, seg selv som skapende, i mer enn et halvt århundre av systematisk kjønnsdiskriminering på kunstfeltet, gjorde det personlige politisk, nærmest av historisk nødvendighet.