Pierre Bonnard – I en verden av i går

Pierre Bonnards (1867–1947) malerier gir ofte løfter om en verden som aldri kan realiseres. Eller det stemmer ikke; det er ikke fordi deres pastorale, nesten arkadiske atmosfære fremstår nært uvirkelig og utilgjengelig, men nettopp fordi den er opplevd, erfart og erindret, at disse musikalske, solvarme nytelsesmaskinene griper oss.

Bonnard er denne myke modernisten hvis pensel tilhører den franske postimpresjonismens florlette formalisme. Følgelig er han av enkelte avvist som «lett» eller i overkant tilforlatelig. «En potpurri av ubesluttsomhet» som Picasso kalte ham. En kunstner beskrevet som «le peintre du bonheur», gledens eller lykkens maler. En hvis maleri nærmest manes frem av varme Middelhavsvinder og provencalsk eufoni.

Akkurat som bildene han malte, tilhører Pierre Bonnard gruppen med modernistikoner som siver inn og ut av fokus. Hans historiske og kanoniske nedslag mangler den selvbevisste soliditeten til en Matisse eller Dalí. Men enten vi snakker om hans Nabi-periode – hvor han arbeidet med malere som Maurice Denis, Félix Valloton og Èdouard Vuillard – fotografiske eksperimenter eller halvmaniske interiør- og hagerepetisjoner, handler Bonnard kunst fremfor alt om presisjon, intuisjon og formvilje.

I Det åpne vinduet, som feirer hundre år i år, manifesteres denne «intimismen», som den er blitt kalt, over hvilket Bonnard er en udiskutabel mester. Dette «inne-året» verden akkurat har gjennomlevd, en slags tvungen retrett inn i det private, får et slags artikulert fantasiskimmer i Bonnards billedkrets. Han privatiserer, nesten mytologiserer det tilbaketrukne livet med koloristiske kanonader; uendelige rødbrune, rose-aktige variasjoner; smaragdgrønt; lillafiolett transparens; turkisblå som smelter i sjøgrønt og gult. Vi har kanskje aldri trengt drømmen om Bonnards bilder mer enn nå; det er maleri som lysmosaikk.

I et repoussoir-grep typisk for Bonnard flankerer han bildet med en figur i forgrunnen. Denne, som nærmest går i ett med det brennende oransje tapetet, kan være både Marthe de Méligny – den senere hustruen som Bonnard malte nærmere 400 bilder av – så vel som elskerinnen Renee Monchaty; sistnevnte begikk selvmord i 1923 da Bonnard avsluttet relasjonen for å gifte seg med de Méligny.

Hans verden var den velsignede hverdagens; baderommet, frokostbordet, balkongen og hagen. En verden av hvile, hvor arbeidets indekser er vidunderlige fraværende; du finner knapt et eneste maleri av Bonnard i atelieret.

Som Bonnard-forsker Sarah Whitfield påpeker, er ikke Bonnard «a painter of pleasure. He is a painter of the effervescence of pleasure and the disappearance of pleasure». Følgelig er det ikke så mye det paradisiske livet som det mulige fraværet av dette Bonnard tematiserer. Han var privatlivets maler, men en som også dechiffrerte kollektive lengsler om lykke. Man malte alltid fra erindringen og forvandler slik maleriet til et minnereservoar. Et monument over myten om evig sommer.

«Mitt maleri er ferdig», sa han, «når jeg gjenforenes med følelsen som befordret det.»