Å omgjøre seg selv til en illusjon

Oslo
Noplace
Marte Gunnufsen: This is Queen
Står til 27. juni, 2021

Utstillingen This is Queen gir en tiltrengt anerkjennelse av den stadig voksende dragkunsten, men enkelte steder står imidlertid konseptet sterkere enn utførelsen.

Forvandlinger

Slik larven sprekker ut fra sin puppe i glamorøs sommerfugldrakt, stiger dragartisten opp av pubkjelleren med et nytt og fengslende ytre. I Gunnufsens film «Metamorphosis» ser vi en montasje av to dragartister fra Chicago i USA som forvandler seg selv til fullverdige hildringer. Så inntrer de scenen og fremfører sitt show, hver for seg. Lydsporet er Richard Strauss’ «Metamorphosen», en studie for 23 strykere, 1945, der den ene musikalske idéen avløser den andre. (metamorfose)

Konseptet bak filmen er tydelig: både det visuelle og det auditive presenterer forvandlinger.

Lyd og bilde sammenføyes til et større hele i den delen hvor vi følger dragartistenes sminkeprosesser, men når de senere opptrer på scenen med popete dansetrinn, stemmer ikke musikken overens med det vi ser på skjermen. Kontrasten mellom den høyverdige strykerklangen og Britney Spears-aktige bevegelser er humoristisk i sin blanding av det høye og det lave(re), samtidig som ettertenksomheten melder seg.

Det sosiale ved det performative

På grunn av denne uoverensstemmelsen mellom lyd og bilde, blir jeg ikke dratt inn i dragartistens forførende stemning. I stedet tar jeg meg selv i å undres over gestene og mimikken, hvordan de utføres med den hensikt  å skape visse reaksjoner hos betrakteren. Dragartistenes performative bevegelser er kulturelle referanser, eksempelvis death drop og vouguing, og kan derfor kommunisere helt spesifikke sammenhenger som går de fleste hus forbi.

Filmen har imidlertid et par problemer. Enkelte virkemidler er gjennomskuelige fremfor å sette stemningen, for eksempel den konstante bruken av «fade out», at skjermen falmes til svart i overgangen mellom to klipp. Effekten er ment å skape dramatikk, men gir heller en enerverende følelse av at man ser gjennom øyne som blunker veldig sakte, hele tiden. I tillegg blir oppbyggingen ødelagt av at dragartistene presenteres separat, med sine isolerte, men identiske handlingsforløp. Konseptet om en organisk forvandling forsvinner litt når vi midtveis i filmen settes tilbake til start, når en annen dragartist skal gjenta det den forrige gjorde.

Kreativ kraft

Dragartistene får ingen publikum i filmen, antageligvis en pandemirelatert sak, noe som gir deres iherdige opptreden et litt sørgelig preg. Det er noe grunnleggende trist med dette struttende individet som så inderlig vil ha noen å henvende seg til. Dragkunst er performance, altså kunst som utspiller seg i et sosialt rom. Nå om dagen er det som om dragartistene er satt tilbake til sine premature dager, der de sto foran speilet på rommet sitt med låst dør og danset for seg selv.

Den kortere filmen i utstillingen, Queen!, setter publikum rett utenfor en klubb i Chicago. Her ser vi glitrende fjes som ler og fjaser, oppmuntrer hverandre og utstråler ekstravaganse. Det er gledesfylt å få innblikk i en såpass konsentrert subkultur. Før i tiden handlet dragkunst om menn som kledde seg opp som kvinner, men drag har i de siste årene gjennomgått sin egen metamorfose. I dag handler det heller om å skape en illusjon, en fantasi. Her er utstillingens litterære bidrag, fire tekster av forfatter Sunniva Lye Axelsen, et glimrende supplement. Tekstene understreker dragkunstens skinn av magi og voldsomme kreative kraft, i dens konstante bryting med normer og nådeløse higen etter skjønnhet.