Norge rundt med kunst

Susanne Christensen (red.): Norsk kunstårbok 2021. Forlag: Uten tittel/ Stiftelsen Norsk kunstårbok, 2021. Foto: Thor Brødreskift.  

Årboken gjør opp regnskapet for 2020. Et år som fikk en bråstopp 12. mars og etter den tid ble preget av stengte gallerier og museer. Koronapandemien preger også årboken.

BOK
Norsk kunstårbok 2021
Redaktør: Susanne Christensen
Forlag: Uten tittel / Stiftelsen norsk kunstårbok, 2021
Omslagsdesign: Ulf Carlsson

Susanne Christensen har overtatt redaktørstillingen, og med base i København og pendlerbolig i Bergen, ble det spesielle utfordringer å få på plass bokens innhold. Hun oppsummerer tilstanden gjennom intervjuer av aktører på kunstscenen i Bergen, utført under pausen i tiltakene, som vi fikk den sommeren. 

Bergen er byen
Forflyttingen av det redaksjonelle sentrum til Bergen, har naturlig ført til at hva som foregår i Oslo ikke får samme oppmerksomhet. Av denne boken å dømme er Bergen vel så interessant som kunstby. Det største aktivum i denne utgaven av Kunstårboken er rekken av tilstandsrapporter fra kunstscener Norge rundt. Det begynner å bli noen generasjoner siden, at en delegasjon kunstnere fra periferien møtte opp for å ta Nasjonalgalleriets direktør i skole og forlangte at det måtte opprettes en ordning for å kjøpe inn kunst også utenfor Oslo. De ble avspist med at det var det ikke noe behov for. Alt av verdi i norsk kunst, kom før eller senere innom et galleri i Oslo! Årboken viser at den tid definitivt er forbi. Boken gir oss impresjonistiske punktnedslag i kunstfeltet og ikke noen systematisk tilnærming til det totale landskapet.

Et blikk inn i boken. Norsk kunstårbok 2021. Redaktør Susanne Christensen. Forlag: Uten tittel/ Stiftelsen norsk kunstårbok, 2021. Foto: Thor Brødreskift.

Punktnedslag i kunstfeltet
Line Ulekleiv tar for seg tilstanden i Oslo, der museene dette året var som bortblåste, Oslo- biennalen forsvant uten at noen har savnet den og Y-blokken ble revet. Hederlig unntak for institusjonell usynlighet, var Henie Onstads presentasjon av Nils Aslak Valkeapää / Aillohas. Det lille som skjedde foregikk i små og store private gallerier. Utenfor Oslo blir Longyearbyen og Tromsø viet betydelig oppmerksomhet, men leseren sitter nok igjen med at den geopolitiske betydningen overskygger interessen for de kunstneriske resultatene. Fremtiden er neppe gratis flybilletter til Svalbard for kunstnere og kritikere for å trekke folk til området.

Fra den midtnorske kunstscenen rapporterte Gustav Svihus Borgersen at sinnene ble satt i kok over de fremtidige museumsplaner for de ærverdige kunst og kunsthåndverks– museene i Trondheim, som ble sammenslått. Kunsthåndverk kommer alltid tapende ut i slike sammenslåinger, ifølge forfatteren. Et overraskende perspektiv i en tid da kunstbegrepet går på tvers av alle medier og materialer. Ikke minst i en by som er hovedstaden for digital kunst her til land, med sin biennale for elektronisk kunst. Biennalen som fikk strømmen slått av før den åpnet. Entusiastiske rapporter fra kunstlivet i Bergen, Stavanger, Gudbrandsdalen og Nordområdene fra Tromsø til Svalbard, får de av oss som ikke bor der, til å kjenne på savnet av alt vi har gått glipp av. Kontrasten er stor til svartmalingen av Kristiansand. Vi skjønner at de av oss som er relativt hyppig innom byens utstillinger og tror at kunstscenen blomstrer i byen og går en strålende fremtid i møte, tar feil. Ifølge forfatteren befinner Kristiansand seg i en kunstkrise.

Stimuleringstiltak som bør bli permanente
Ruben Steinum, skriver om kunstnerøkonomien under koronapandemien, og nevner de ulike stimuleringstiltakene, herunder midler til museumsinnkjøp. Artikkelen tydeliggjør at kunstnerøkonomien er et lappeteppe, der tiltak som ble utløst av pandemien, bør føres videre og utvikles uavhengig av en krise. Dette fordi de i realiteten er et tilsvar til en permanent underfinansiering av en hel sektor.

Overskudd i regnskapet
Pandemien viser at kunstfeltet har hatt en usunn avhengighet av reisevirksomhet. På sikt gir ikke det et bærekraftig miljøregnskap. Da kan den kunstavhengige søke seg til kunstboken for å dekke behovet. Sammen med digitale plattformene har de trykte mediene fått en fornyet aktualitet for formidling, utveksling av og refleksjon over kunstneriske opplevelser og verk. Noe som går som en rød tråd gjennom mange av bidragene og også vies egne avsnitt. En muntlig form preger flere av innslagene i årboken. Det er som om pandemien har skapt et behov for å tale, enten det er i form av samtale eller enetale. Personlig ville jeg ha foretrukket et noe strammere snitt der man kom til poenget litt raskere og at dette ble underbygd av tydelige argumenter. Et rikt og interessant billedmateriale bidrar til at Årboken viser at kunstregnskapet for året 2020, til tross for at alt skulle tyde på det motsatte, går med overskudd.

Stikkord