fbpx Nådegaver

Nådegaver

Leonardo da Vinco – Bebudelsen, 1472–73, 217 x 98 cm, olje og tempera på trepanel, Galleria degli Uffizi, Firenze

Mysteriet har en tendens til å legge seg over katalogen til Leonardo da Vinci som et fødselsmerke; knapt noen av verkene er frie for kontroverser, usikkerheter, spekulasjon og forundring. Bebudelsen er intet unntak.

Selv om oppdragsgiver og spesifikk stedsangivelse forblir ukjent er det ikke usannsynlig at dette bildet, en av de tidligste attribusjonene vi har til Leonardos mytiske svenneår, ble malt for klosteret San Bartolomeo a Monte Oliveto, hvor bildet forble helt til 1867, da det ble overført til Uffizi. Det spesielle rektangulære formatet antyder at bildet har vært plassert i sakristiet. Signaturen var lenge omdiskutert, og er det til en viss grad enda. Attribusjonskompetansen, dvs. evnen til å knytte stil og kunstner sammen, var lenge hjørnestenen i connaisseur-tradisjonen som dominerte kunsthistoriefaget på 18- og ut på 1900-tallet. Og Bebudelsen var lenge antatt å være signert Leonardos florentinske kollegaer Domenico Ghirlandaio – Michelangelos lærer – eller Andrea del Verrochio, Leonardos læremester og en større skulptør enn han var maler. Men tvilen har i all hovedsak blitt drevet tilbake; det hersker i dag tilnærmet konsensus om at vi har å gjøre med det første verket, som i alle avgjørende henseender, kan tilskrives Leonardo da Vinci.

Et av de mest ladede og narrativt konsentrerte av de utallige Bebudelses-fortolkningene produsert i tidligmoderne tid: dette er en svenneprøve av en bare 20 år gammel maler. Den stiliserte floraen, det eventyraktige landskapet, som var det tatt fra et fantasimotiv, er allerede innarbeidede elementer. Først og fremst er maleriet hinsides vakkert: Fargekonsentrasjonen, balansen, formgivingen i det hele tatt; den florlette modelleringen av skyggefelter; det silkemyke blekgule lyset stråler inn fra venstre, et nesten for subtilt surrogat for den hellige ånds mirakuløse befruktning av Maria. Hun lyser opp bildet som et strålesentrum, som kom det innenfra.

Den lyriske stilføringen preges samtidig av en skarp stivhet i uttrykket, et uttrykk Leonardos senere perfeksjonering av sfumato-teknikken og det atmosfæriske perspektivet skulle transformere til myke, nærmest usynlige overganger mellom lys og skygge, frontalplan og avstand. Denne sjatteringsteknikken brøt med den tradisjonelle florentinske disegno-tanken som rådet i toskansk maleri, et kunstteoretisk nøkkelbegrep som favoriserte linjen, og nettopp grensene mellom billedvolumene som fundamental.

Engelen Gabriel er sendt for å overbringe Maria nyheten om den guddommelige unnfangelse. Han har nettopp landet blant gress og blomster, vingene ennå utslått. To fingre er hevet i en velsignelsesgest, et uttrykk som også slektet på talegesten fra den antikke romerske retorikktradisjonen. Denne overlever som replikksignalet vi gjerne ser i forbindelse med moderne paneldebatter.

Og Gabriel er kommet både for å velsigne og for å tale. Jomfruen sitter bak et stenbord som slekter på sarkofag-formatet, ornamentene og mikrokonsollene – akantusblader, løvepoter, kamskjell – er et lite hommage til læremesteren Verrochios arbeid på Giovanni de’ Medicis ossuarium [red. forvaringssted for bein, aske og andre levninger etter likbrenning), som var under utforming på samme tid. Hun er plassert i forlengelsen av en tradisjonell italiensk palazzo-arkitektur Leonardo ville kjent inngående fra Firenze, pietra santa-sandstenen er et typisk toskansk arkitekturtrekk. Plasseringen av Maria i en innhegnet hage, det såkalte hortus conclusus-motivet, er et klassisk ikonografisk symbol for Jomfruens ubesmittede renhet og evige kyskhet. Denne renheten understrekes ytterligere i liljen som Gabriel presenterer i venstre hånd, en annen etablert renhetsattributt i Maria-ikonografien.

I møte med Gabriel fremstår Maria som en blanding av perpleks og imøtekommende; venstre hånden holdes flat og åpen mot erkeengelen, ikke som protest, men som mottaksgest. Hun uttrykker som kjent i Lukas 1:38 bifall til denne utvelgelsen: «Ecce ancilla Domini: fiat mihi secundum verbum tuum» - «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.»

Kunstneren Leonardo da Vinci fikk i likhet med den bibelske Maria – uten sammenligning for øvrig – som jo var «gratia plena», full av nåde, skjenket en nådegave som knapt noen annen i samtiden eller siden har nærmet seg. I Bebudelsen ser vi den første, og i dag utvetydige, manifestasjonen av geniets begynnelse.

Stikkord