Å snu verden inn mot verden

Chaïm Soutine (1893/94–1943) var på mange måter en av disse modernistiske kunstmartyrene som genimytologien produserer. Ikke nødvendigvis ignorert eller avkastet, men utenfor, marginalisert og selvtvilende. En usynlig ruvende skikkelse.

Som hviterussisk jøde født i Tsar-Russlands Smilavichy, i dagens Hviterussland, bar Soutine med seg utenforskapet som livsmarkør. Via kunststudier i en shtetl  (red. liten by) nær Vilnius kom Soutine seg etter hvert til Paris i 1913. Her skulle han bli en av, om ikke den fremste, ekspresjonisten som fransk kunst produserte på første halvdel av 1900-tallet.

Gjennom hans tidlige møte og nære vennskap med Modigliani, som malte flere portretter av Soutine, skulle han gjennom videre kunststudier under Fernand Cormon utvikle et formalt repertoir som paret 1600-tallets intense pastositet med sterke impulser fra den første generasjonen med abstrakte malere. I et diakront perspektiv kunne vi med litt kunsthistorisk fantasi kalle Soutine hengselen mellom den maleriske barokkestetikken på 1600-tallet og 1900-talls modernismens gradvise abstrahering av den figurative overleveringen. Det er sistnevnte som er kilden til Musée de l’Orangeries aktuelle utstilling «Chaïm Soutine / Willem de Kooning, la peinture incarnée». Soutine ble for de Kooning en bro rundt eller over kubismen; han frigjorde penselstrøket fra strukturtenkning og geometrisk formanalyse. Pigment, olje, viskositet, pensel og lerret. Et rent maleri. Legger vi godviljen til, tilbød kanskje Soutine en vei videre fra selv en ekspresjonistprofet som Van Gogh. F.eks. i Soutines landskapsstudier fra Céret i Katalonia har han økt den koloristiske og formale elastisiteten til et punkt hvor maleriet synes å bryte sammen. Rommet og retningen Van Gogh åpnet har han tatt til en slags ekspresjonistisk endestasjon.

Sammenstillingen av Soutine og de Kooning

«I think I would choose Soutine”, svarte de Kooning i et sent intervju fra 1977 på spørsmålet om hans favorittmaler, «… I’ve always been crazy about Soutine – all of his paintings.” De møttes aldri, men etter raske og korte inntrykk av Soutine ervervet i 30- og 40-årene skulle MoMAs store Soutine-retrospektiv i 1950 endre de Koonings kunstsyn for alltid. Særlig den hollandsk-amerikanske kunstneres malerier fra 70-årene bærer preg av Soutines frenetiske følelsesformalisme. Til tross for at samtalen mellom dem var monologisk, jobbet de to mot hverandre fra hver sin kant: Soutine var en figurativ maler som presset grensene for figurasjon mot det abstrakte; de Kooning var en abstrakt ekspresjonist som tviholdt på et figurativt grunnprinsipp. Og det var nettopp måten Soutine selv hadde forvaltet en historisk komponent i sitt maleri, gjennom koblingene til f.eks. Rembrandt og Courbet, at de Kooning fant en måte å male med tradisjonen.

Det kroppsliggjorte maleri

“Flesh is the reason oil painting was invented,” sa de Kooning en gang. Og kjøttet, men ikke minst de metonymiske affinitetene mellom kjøtt, olje, og maling, har kanskje aldri hatt en større fortolker på 1900-tallet enn Soutine. Det er heller ikke tilfeldig at den aktuelle utstillingen med de to har undertittelen «la peinture incarnée». Det inkarnerte maleriet (lat. Incarnare – å legemliggjøre), som i: Maleriet gjort til kjøtt. Soutines bilder av slakt er inkarnerte i enhver – foruten om den bokstavelige – forstand.

Et maleri som Bordet eller Flådd storfe (Bœuf écorché) fråtser i det intense forholdet mellom maling og hud, fett, sener og bindevev. Soutines store forbilde i denne tradisjonen var Rembrandts berømte maleri av en okseskrott fra 1655, en besettelse som fikk ham til å drasse med seg kalveslakt hjem til bygårdsleiligheten og studere hvordan forråtnelsesprosessen gradvis påvirket fargen på kjøttet. Foruten om blodsølet fikk den unngåelige og stadig strammere lukten som utviklet seg naboer til å ringe politiet. Hvorpå Soutine øyeblikkelig skal ha gitt det ankomne gendarmeriet et foredrag over kunstnerisk nødvendighet.

Ikke bare for de Kooning, men ikke minst for en maler som Francis Bacon, var Soutines angstherjede patos og instinktpregede umiddelbarhet en avgjørende malerisk impuls. Den aggressive, nesten voldelige penselføringen som herjer på lerretsflaten til sistnevnte, appellerte særlig til Bacons militante materialisme. I bilder som Figure with Meat (1954) eller triptyket Three Studies For A Crucifixion (1962) står Bacon i direkte forlengelse av en ekspresjonistisk fascinasjon – til tross for at Bacon selv avviste ekspresjonist-betegnelsen med utsagnet «I have nothing to express» – med kjøttet, som Soutine ga en unik kunstnerisk konsentrasjon. “You only need to think about the meat on your plate to see the general truth about mankind,” sa Bacon i et sitat som sirkulerer i ulike variasjoner. Det kunne fint ha fungert som en alternativ tittel på Soutines kjøttstudier. Hva Bacon kalte “the violence of life» avkrevde en motivkrets som hadde kroppen i sentrum: fødsel, modning, sex, sykdom, død. John Deakins ikoniske fotografi av Bacon med to kjøttskrotter, én i hver hånd, foran en svart bakgrunn, tatt for Vogue i 1962, sammenfatter, kunne man si, Bacons poetikk: Et uforklarlig mørke omslutter vår vei inn og ut av livet – men kjøttet har vi til felles.

Soutines maleri er nærmest kjøttetende i sin sult etter virkelighet. Men billedproduksjonen preges ikke av resignert eller verdensavvisende selvmedlidenhet. Til tross for at han stilte ut sjelden – 1920-tallet ble i hovedsak synonymt med hans aktive periode – og levde gradvis mer og mer utsatt og isolert som følge av voksende europeisk antisemittisme, finnes det hos Soutine en vilje til å gripe noe grunnleggende i spenningen mellom kroppen og verden. Det er i bildene hans noe av hva kritikeren Élie Faure kalte «a profound heat.» Denne dyptloddende heten, kanskje kunstens eget hjerte, skulle til slutt svikte Soutine i en alder av 50 år, da et blødende magesår stjal de siste kreftene. Men hans største bragd, for å stjele tittelen på den relativt ferske samlingen med den norske poeten Tone Hødnebøs diktutgivelser, var nettopp å snu verden inn mot verden. Hos Chaïm Soutine er det kjøttet som gir og kjøttet som tar.