Geniet i skyggen av Soane: Kort innføring i Joseph Gandy.

Joseph Gandy var maler, arkitekturteoretiker og ikke minst hva mange omtaler som «visjonær arkitekt» i andrehåndslitteraturen. En hvis liv var levd i nærmest synkron bevegelse med det kulturelle, politiske og idéhistoriske paradigmet som var den europeiske romantikken. Gandy tilhørte den ekstatiske, fantastiske, nettopp visjonære delen av romantikkens oppgjør med 1700-tallets snusfornuft, regelestetikk, og ideologiske homogenitet. Følelsene, mysteriene, mytene, natten – dette var den mørke romantikkens bord. Tenk Henry Fuseli, Samuel Taylor Coleridge og ikke minst William Blake.

Ofte blir Gandy omtalt som den «engelske Piranesi», etter den ikoniske 1700-talls grafikeren, arkitekten og kunstneren Giovanni Battista Piranesi (1720 -1778). Gandy, hvis 250 års jubileum markeres i år, var hovedsakelig kjent for sine spektakulære visualiseringer av arkitekten John Soanes tegninger. En ikke mindre visjonær figur, Soane er kjent for blant The Bank of England og Dulwich Picture Gallery og det som i dag er Sir John Soane’s Museum, 13 Lincoln’s Inn Fields.

Illustrativ fotsoldat

Som perspektivtegner og akvarellmaler var Gandy udiskutabelt begavet og arbeidene preges fremfor alt av en uhyre presisjon og detaljrikdom. De mange ruin-studiene, en populær sjanger i det romantiske svermeriet for historisk-sentimentale tablåer, er eksempler på disse.

Men det var som Soanes illustrative frontsoldat at Gandy strålte mest. Soanes arkitekturdesign hadde en sjelden klarhet og strukturell presisjon til overmål, men i Gandys visualiseringer løftes de til et nytt formmessig nivå; han forankret Soanes ideer i et poetisk landskap som rives mellom lys og skygge – resultatet er en arkitektonisk poetikk som langt på vei overskred sistnevntes arbeid i sin dramatiske intensitet.

Et av de fremste eksemplene er Gandys maleri av The Bank of England i ruiner. Plassert i en slags engelsk utgave av Romas undergang, postapokalyptisk, gjengrodd og glemt, dette er ifølge arkitekt Christopher Woodward det eldste europeiske eksempelet på en tegning hvor en arkitekt iscenesetter sitt eget reelle byggverk i ruiner. Denne ble et tidstypisk uttrykk for romantikkens ruinestetikk og forfallssvermeri.

Et felles minne om arkitekturens opphav

The Origins of Architecture var et litt annerledes prosjekt, tenkt som et såkalt frontispiece, et visuelt blad som prydet en litterær publikasjon, til Gandys urealiserte mesterverk, The Art, Philosophy, and Science of Architecture. Gandys arkitekturbegrep, slik det uttrykkes i dette bildet, var et som forente spekulativ fortolkning med mytologiske modeller – en idé om at språk- og arkitekturformasjon utviklet seg i historisk symmetriske mønstre. Ambisjonen var å utvikle en universell, transhistorisk modell for arkitektur. Denne mørke kildemystikken koblet også nettopp Gandy (og Soane) til grotten, som man ser til høyre i bildet, hvor det menneskelig skapelses- og formgivningsinstinktet fikk sitt første primære uttrykk. Utenfor grotten ser vi det som skal være en orangutang i et arkaisk landskap i prosessen med å bygge en hytte, og med det sette den menneskelige bygningshistorien i gang.

For god for den moderne verden?

Gandys liv var preget av kronisk fattigdom, gjeld og tidvise fengselsopphold – men det var nettopp ikke så mye til tross som på grunn av sin ulykke og misere at Gandy, i Woodwards ord, «was the first true Romantic architect in Britain. And the last.» Hans egen mislykkede kunstnerdrøm, mente han, var snarere resultatet av det moderne samfunnets syke industrikultur enn hans egne feiltrinn og mangler. Noe han fikk en viss grad av medhold i; Literary Gazette antydet i sin omtale av Gandys tegninger til en rekonstruksjon av et antikt Jupiter-tempel at han muligens var en for god arkitekturtenker for den moderne verden.

Selv om han nesten måtte vente 250 år på universell anerkjennelse er det i dag ukontroversielt å beskrive Joseph Gandy som den største av alle arkitekturtegnere i britisk historie.