Langt mer enn en utstillingskatalog

Elisabeth Haarr
Katalog publisert av Bergen Kunsthall og Sternberg Press i anledningen Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr
Redaktører: Axel Wieder, Steinar Sekkingstad, Mai Lahn-Johannessen
Design: Parabol Studio
Trykk: Narayana Press
På norsk og engelsk.
 

Når en kunstner plukkes ut til å være Festspillutstiller i Bergen og skal fylle et av Norges flotteste visningssteder for kunst, Bergen Kunsthall, er det et svært apparat som settes i sving. Et svært apparat har det også krevet å produsere katalogen på nærmere 500 sider i forbindelse med Festspillutstillingen 2021: Elisabeth Haarr. Katalogen Elisabeth Haarr, i softcover med fotografi av en av Elisabeth Haarrs mange faner (Grønn utefane, 2021) blafrende i vinden mot en klar blå himmel, er betimelig utstyrt med en hele fire siders kolofon, der viktige aktører og alle bidragsytere takkes. Haarr takker spesielt en av kuratorene for utstillingen og forfatter av en av katalogtekstene, Steinar Sekkingstad, kunstner Eline Mugaas og sin egen mann, Leif Nilsen, men løfter også fram Jan-Lauritz Opstad: – tekstilenes mann, kunsthistoriker og forhenværende direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum 1980-2013.

En telefonsamtale mellom Eline Mugaas og Elisabeth Haarr

Katalogen avsluttes med en engasjert, faglig, politisk, kollegial og vennskapelig forankret samtale mellom to betydelige kunstnere som har fulgt hverandre gjennom flere år. Mugaas kaller Elisabeth Haarr bare for Lisa. I samtalen drøftes arbeidsforholdene under koronapandemien for dem begge, men fokuset er naturlig nok rettet mot Elisabeth Haarrs arbeid fram mot utstillingen i Bergen Kunsthall. Gjennom samtalen konkretiseres både konseptet bak og tilblivelsen av flere av arbeidene i Festspillutstillingen 2021 – mange av dem gjengitt i katalogen i utsøkt kvalitet. Det hele på en liketil måte.

Liten grunn til skepsis denne gangen

I katalogforordet av direktør ved Bergen Kunsthall, Axel Wieder, tilkjennegis at Elisabeth Haarr selv er: «... svært bevisst på begrensningene som ligger i fotografiske gjengivelser av tekstile arbeider, i det materialet i seg selv oppfordrer til fysiske, nærmest taktile møter.» Den aktuelle monografien med klare fotografier av både verk og kunstner oppleves imidlertid som lite begrensende. Her flommer det over av bildemateriale – herunder skarpe nærbilder som bringer leseren tett på det enkelte, liksom bevrende, sting, og både den nevnte samtalen mellom Haarr og Mugaas samt Cecilie Løveids dikt Tapperhetsbåtrye for Lisa, inngir en fornemmelse av et sanselig nærvær.

Informative og velskrevne essays

Gjennom Steinar Sekkingstads essay Det tekstile understrekes det, blant annet, at det røffe uttrykket i Haarrs tekstilarbeider de senere årene er et resultat av en årelang materialutforskning. Sekkingstad understreker: «... ledigheten i uttrykket er i virkeligheten en kompleks komponering av tekstiler i rom, med høy grad av presisjon.» For Haarr er det sentralt at «det tekstile» ofte representerer en «annen historie», skriver Sekkingstad. Det kan dreie seg om den kvinnelige kulturhistorien, men også slik det gikk tydelig fram av den nylig demonterte utstillingen i Bergen Kunsthall, om flyktningekrise og migrantenes situasjon. Serien Flyktningetepper, skapt av tekstiler som gir beskyttelse og varme, i kombinasjon med avisutklipp av mennesker på flukt, var og er fremdeles et høyaktuelt verk.

Du kan støtte de som kjemper

Kunstner og skribent, Are Blytt, som 2 åring foran Elisabeth Haarrs Signal, 1983, Bergens Kunstforening. Fra katalogen Elisabeth Haarr. Bergen Kunsthall og Sternberg Press 2021, s.38-39. Foto: privat.

I et personlig forankret essay som inkluderer et fotografi fra det som den gang het Bergens Kunstforening (i dag Bergen Kunsthall) – Are Blytt, 2 år, i 1983, tett innpå Elisabeth Haarrs utstilte verk «Signal» –, setter Blytt innledningsvis Haarrs kunstnerskap i forbindelse med danske Sergej Jensen. Også Henrik Plenge Jakobsens navn nevnes i sammenhengen og like etter, den amerikanske kunstneren David Hammon. Are Blytt avslutter imidlertid sitt kortfattede, men hyllende essay med en sammenfatning av hva akkurat Haarrs verk dytter publikum i retning av: «Som billedkunstner bidrar Haarr sine verk til å minne oss på, og erkjenne livets realiteter; det finnes de som er innenfor og de som er utenfor. I kunsten skal det ligge en forståelse av livets kamper, og kjemper du ikke en selv, kan du støtte de som gjør det.»