fbpx LABORATORIE-KUNST

LABORATORIE-KUNST

Installasjon: Maria Pasenau «A Sculpture I Made in the Middle of a Brake Up/ The Invisubl Women», 2020; «EVOLUTION - WOMEN AND ELEPHANT 1» og «EVOLUTION - WOMEN AND ELEPHANT 2», 2020 © Maria Pasenau/BONO 2021. Foto: Øivind Storm Bjerke.
Tittelen peker på kunstutstillingen som et offentlig anliggende, og samlingen som et felles eie. Vestfossen har i flere omganger satt søkelys på privatsamleren, denne gangen er det de selv som er samler. Forutsetningen for samlingen er midler skjenket av Sparebankstiftelsen DNB.

Vestfossen Kunstlaboratorium, Hovedbygningen
Vestfossen
Til deg. Kunstgaven 2018 – 2020 
Står frem til 26. september

Et avtrykk av laboratorie-tenkning også bak samlingen?  

 I «laboratorie-tenkning» om en samling, ligger en vektlegging av forholdet mellom ideutvikling, produksjon og presentasjon. Noe som kjennetegner kunsthaller og andre offentlig finansierte visningssteder som arbeider med temporære visninger og utforsker kontroversielle og uprøvde kuratoriske ideer, estetikk og temaer. 

Desto mer interessant å konstatere at kunstlaboratoriet ikke kaster over bord tradisjonelle verdier vi forbinder med kvaliteter knyttet til form, håndverk og materialvalg i utplukk av kunstverk. Men, et paradigme som stadig får større gjennomslag i forståelsen av samtidskunst preger en stor del av de ferskeste bidragene. Det dreier seg om vektleggingen av kulturell, sosial, økonomisk og politisk kontekst.

Ahmed Umar: «Glowing Phalanges: Prayer Beads», 33, 2021 © Ahmed Umar/BONO 2021. Foto: Vestfossen Kunstlaboratorium.

Temaer med variasjoner

Kropp og identitet er to temaer som går igjen i presentasjonen, men temaene er formulert på høyst ulike måter, noe som gjør at den tematiske sammenhengen mellom verk oppstår mer som en ettertanke, enn at den melder seg i det første, umiddelbare møtet med kunsten. Anders Eiebakke / Nando Schneiders «Datamirror» er et interaktivt verk som nok ingen besøkende kan unngå å bli fenget av. Her får vi kartlagt vårt ytre, med angivelse av alder basert på utseende, som konklusjon. Det å utøve kontroll gjennom overblikk og visualisering gjennom ny teknologi, er et tema Eiebakke stadig kommer tilbake til.  Det gamle fredssymbolet, duen, blir presentert som selvbyggersett av en drone. Man forstår hvorfor Ahmed Umar har skutt til himmels som en rakett i det norske kunstlandskapet, når man konfronteres med hans bidrag. Både i rommet med en sarkofag og i rommet der Umar har laget små gjenstander av ting som blir holdt i hånden, og som tar utgangspunkt i et bønnekjede, formidles sammenhenger mellom kropp, omgivelser og religionsutøvelse, som er poetisk og tankevekkende. Her er en følelse for materialenes uttrykk, kroppslig og kulturell identitet, satt inn i både en religiøs og politisk sammenheng, som resulterer i en sterk estetisk opplevelse.

Marianne Heske: «Orgon hus», 1996, installasjon © Marianne Heske/BONO 2021. Foto: Vestfossen Kunstlaboratorium/Nina Ansten.

Heskes Orgonhus

Den store salen blir dominert av Marianne Heskes serie av orgonhus fra 1996, et sentralt verk i nyere norsk kunsthistorie. Heske henter impulser fra spekulative teorier om forholdet mellom menneske, seksualitet og energi, i sitt bidrag til problematisering av kropp og identitet. Hennes idebaserte verker er gjennomsyret av rikdom på referanser, kunnskap, vidd, presis visuell regi. Presentasjonen av Heske, er ved siden av bidragene fra Kjartan Slettemark og Aase Texmon Rygh den mest museale i utstillingen. Samtidig danner den en historisk referanse for prioritering av en eksperimentell tilnærming til ideer, form og materialer.

Søker voksne trøst i kunst?

Kontrast framfor sammenheng, er et styrende prinsipp i monteringen. De meditative, ikoniske verkene til erkemodernisten Aase Texmon Rygh, denne konsekvente talskvinne for troskap mot at et verk skal løfte fram formkvaliteter og formidle materialenes egne kvaliteter, blir stilt opp mot Anja Carrs lykketrollfigurer og fargesprakende fotografier av selviscenesettelser. Hos Carr finner vi et speilbilde av en estetikk beslektet med leketøy - produkter som lokker og forfører oss som kunstforbrukere gjennom søte smil, kos, lekre farger og sjarmerende naivitet. Men, er dette så uskyldig som det kan virke? Eller finner voksne trøst i kunst, som barn finner trøst i sine lekedyr? Carr har mer til felles med den konsumkritikken Kjartan Slettemark fremførte i 1960 – årene, enn med Texmon Rygh. Det er en bro man må skape selv, for innkjøpene av Slettemark er plassert inn i et fruktbart samspill med Maria Pasenaus selviscenesettelser. Hennes formspråk har også et slektskap med effektfull visuell design, slik Slettemark også har det. Referanser til tradisjonell kunsthistorie fremstår ikke som fremmed for å åpne opp for vareestetikkens design. 

Laboratorie-tenkningen utfordrer byråkrati og målstyring

Når Vestfossen Kunstlaboratorium samler, kan det forskyve fokus på de aspektene ved arbeidet med kunst som blir vektlagt. Vil det legge bånd på iveren etter å eksperimentere? Svekker det friheten til å definere problemstillinger som skal utprøves, som et kunstlaboratorium bør bygge på? Forsvarlig forvaltning krever at institusjoner oppretter og oppfyller de retningslinjer for samling, bevaring og forskning, som både internasjonalt og nasjonalt er under stadig utvikling og revisjon. Det norske museumslandskapet av institusjoner på offentlige støtteordninger må finne sin plass i en matrise som er formet av en museumspolitikk som gir begrensninger. Og er styrt av premisser for offentlig virksomhet, der en iblant hardhendt målstyring og derav følgende byråkratisering, sjelden fremmer løssluppen kreativitet og eksperimenter.​ 

 

 

Stikkord