fbpx En verden i oppløsning

En verden i oppløsning

Lap-See Lam: Mother of Lightning, 2018, speilplexi og neon. ©  Lap-See Lam 2021. Foto: Susann Jamtøy

Tradisjon og kultur møter globalisering og teknologiutvikling i Lap-See Lams utstilling ved Trondheim Kunstmuseum Gråmølna. Resultatet er en kyndig skildring av identitetsdannelse og tilhørighet.

Lap-See Lam: LAP-SEE LAM
Trondheim Kunstmuseum Gråmølna
Står til 26. september 2021

«Kinarestauranter» som globalt fenomen danner rammen for Lap-See Lam (f. 1990) sin utstilling på Trondheim Kunstmuseum. Med utgangspunkt i både sin egen families restaurant i Stockholm og lignende restauranter som dukket opp i Skandinavia på 1960-tallet, peker kunstneren på den tette sammenhengen mellom identitetsdannelse og kultur.

Lap-See Lam: Phantom Banquet Ghost, 2019, Lakkert 3D-malt polystyren og neon. ©  Lap-See Lam 2021. Foto: Susann Jamtøy.

Uttrykksfull og gåtefull

Utstillingen er visuelt slående. Gulv og vegger er dekket av forførende rødfarger, og lysende neonrør går som en elektrisk puls gjennom de ulike rommene. Den seremoniøse stilen forsterkes av et interiørdesign som hinter til ideen om den typiske kinesiske restauranten: staselige møbler, frodige tekstiler, speil og ornamentikk. Til tross for dette ekspressive uttrykket, er kunstverkene langt fra entydige eller åpenbare. Det er noe dvelende ved dem, noe udefinerbart som skaper rom for tolkning.

Lap-See Lam: Chair (New Peking City), Table (Wingshing), Stove (Wingshing), Chair (Ming Garden), Mirror I, (New Peking City), Mirror II (New Peking City), 2021, lakkert 3D-trykt PLA, metall, polstring, plast, cyanoakrylat © Lap-See Lam 2021. Foto: Susann Jamtøy.

Digitale ruiner

Det at utstillingen ser ut som den er i ferd med å gå i oppløsning, styrker dette inntrykket. Det første verket som møter meg er en sittegruppe med en stol, et spisebord og en komfyr. Dette er møbler som egentlig hører hjemme inne i en reell kinesisk restaurant, men som kunstneren har gjenskapt ved hjelp av 3D-skanning. Kopiene er imidlertid ikke fullkomne, formene er ujevne og utflytende. Denne estetikken går igjen i VR-verket Phantom Banquet (2019), hvor publikum plasseres inne i en virtuell, forlatt og møllspist restaurant. Det er som å vandre i en moderne ruin. Hakk i hæl følger en noe udefinerbar menneskeskikkelse, et stumt spøkelse. Jeg får følelsen av å befinne meg i et slags tilslørt, kulturhistorisk limbo.

Generasjonskløfter

I videoverket Mother’s Tongue (2018) presenteres betrakteren for tre ulike scenarier. Først blir vi kjent med en ung jente og familien hennes, som driver en kinesisk restaurant i Sverige. Jenta virker godt tilpasset det svenske samfunnet, mens moren må få hjelp av dattera til å oversette mellom kinesisk og svensk. Det korte innblikket i hverdagen til denne familien gjør det tydelig hvor ulike liv de lever. I den andre sekvensen møter vi en eldre kvinne som har måttet selge restauranten sin til yngre krefter, mens i den siste er det snakk om å la roboter ta over en del av arbeidsoppgavene restaurantdriften innebærer. Alle tilfellene tydeliggjør på en levende måte hvordan gamle tradisjoner glemmes eller fortrenges, uten at det virker sentimentalt.

Lap-See Lam: Phantom Banquet, 2019, VR 360 stereoscopic video. © Lap-See Lam 2021.  Foto: Susann Jamtøy.

Elegante sammenfletninger

Lams kunst leker elegant med skillelinjene mellom fiksjon og virkelighet, kulturhistorie og eksotifisering, fortid og fremtid. Hun makter å gjøre abstrakte og generelle fenomener håndfaste og personlige, uten at de mister sin kompleksitet. Lap-See Lam fremstår heller aldri moralistisk. Utstillingen er svært godt gjennomført. Det at kunstneren unngår å peke ut hvilke deler av utstillingen som representerer reelle kinesiske tradisjoner og hva som er vestlig eskapisme, gjør at publikums egne fordommer utfordres. Det hele når et nytt nivå når utstillingen i tillegg presterer å gjøre slike kategoriseringer irrelevant, for menneskers identitet formes jo minst like mye av drømmer og fantasier som noe annet. På godt og vondt.

Stikkord