fbpx Sven Påhlsson Vigelandmuseet

Stille i mørket

Vigelandmuseet inviterer til høstmørke kunstopplevelser under nedstengningen i Oslo. Sven Påhlssons filmer vises over fasaden. Sven Påhlsson: Floating, video © Sven Påhlsson/BONO. Foto: Unni Irmelin Kvam / Vigelandmuseet
Vann og tid spiller hovedrollene i visningen av Floating på Vigelandmuseets fasade. Det repeterende handlingsforløpet i den norske videopioneren Sven Påhlssons filmer veksler mellom det suggererende og det langtrukne.

Sven Påhlsson: Floating
Vigelandmuseet, Oslo
Til 14. november 2020

Sist lørdag kveld var av den råkalde sorten, og slett ikke egnet til stillestående utendørs kulturopplevelser. Men, der sto jeg da, i mørket foran Vigelandmuseet, og betraktet to gedigne ringer av vann som svevde, roterte og vred seg som stille galakser over den røde teglsteinsfasaden. De ganske få fremmøtte sto badet i blått lys fra de digitale pikslene, manet fram av to prosjektorer under telt og presenning. Alt mens en antydning til tåke la en andektighet til den frosne stemningen på gressvollen. 

Vigelandmuseet nekter å la enda en korona-nedstengning legge kunstlivet mørkt og øde, og inviterer til filmvisning av et utvalg av Sven Påhlssons produksjoner – i festivalformat. 

Varme festivalsommerdager med øl og grillmat og venner på plenen føles riktignok som både årstider og universer unna. Vigelandmuseet ser likevel muligheten til å vise kunst og spre litt fellesmenneskelig varme i novembermørket – ta med pledd og noe varmt på termosen, er den joviale oppfordringen. 

Vann er en mye brukt metafor for tid og eksistens, og gir grobunn for fortolkning i Sven Påhlssons nyere filmer. Sven Påhlsson: Floating, video © Sven Påhlsson/BONO. Foto: Unni Irmelin Kvam / Vigelandmuseet

Forbløffende og utfordrende

Floating, som nå er inne i sin siste uke, består av fem filmer fra Sven Påhlssons virke gjennom drøyt 20 år. Opplevelsen av å se verkene samlet på dette spektakulære viset er både forbløffende og utfordrende – og det siste ikke bare på grunn av kulda. 

I Floating kan vi følge Påhlssons utvikling som kunstner. Den går hånd i hånd med de tekniske mulighetene for «computerkunst», som det ble kalt da Påhlsson slo gjennom i nittiåra. Han var blant de første som tok grep om det dataanimerte bildet i norsk kunst, og ble som 32-åring i 1997 både biennalekunstner i Venezia og beæret med stor utstilling på Kunstnernes Hus. Continuous, der Påhlssons amerikanske dystopi Antebellum America delte overlyssalene med Pushwagners monumentalfrise Dadadata, er fremdeles en av utstillingene jeg som ung akademistudent i Oslo husker best.

Floating består av filmer fra Påhlssons virke over drøyt 20 år. Sven Påhlsson: Floating, video © Sven Påhlsson/BONO. Foto: Knut Blomstrøm

Endeløs monotoni

Hva som på sin side er grunnen til å vise verker fra en såpass lang tidsperiode i den aktuelle sammenhengen, blir ikke klart. En mini-retrospektiv framvisning gir knapt mening under såpass upraktiske forhold både hva gjelder publikum og teknologi. Fem-seks såpass lange filmer – hele programmet tar tre timer – kan dessuten få selv den mest tålmodige til å trippe rastløst på sine frosne tær. Da hjelper det heller ikke at kvaliteten på de fem filmene er såpass ujevn, eller at verkliste og andre opplysninger om verkenes lengde, titler og produksjonsår er dels upresis, dels fraværende. 

Den eldste filmen, som etter hva jeg kan forstå må være Lay Out fra 1998, er ikke oppført i programmet. Her er vi passasjerer på et tog som kjører endeløse, ensformige svinger i et landskap med trær og spredte hus. Stilen er umiskjennelig nittitalls og teknologisk foreldet. Landskapet består av enkle geometriske former – kjegler, kuler og sylindere som popper fram i synsfeltet, og som det sikkert har tatt en evighet å rendere i hine dager, men, som mest av alt viser hvilken risiko det er å knytte sitt kunstneriske prosjekt så betingelsesløst til siste nytt av teknologi. 

Det er verkene av nyere dato som gir det største utbyttet – så får det bli et åpent spørsmål om også disse vil lide samme estetiske skjebne når den digitale teknologien får utvikle seg eksponentielt videre. 

Tidens elv

Påhlssons filmer er åpenbart ment å lede betrakteren til en meditativ tilstand. Det repeterende handlingsforløpet veksler mellom å oppleves suggererende og langtrukkent. Det gir i seg selv grobunn for tolkning. «Vannverkene», som utgjør hoveddelen av Floating, kan assosiere til vannet som metafor for tid og eksistens. Livet er en elv, og tiden er en strøm som fører oss ubønnhørlig mot havet, døden og evigheten. 

Alt etter hvilken tittel som hører til hvilket verk, ser vi i filmene Levelling, Breaking Waves, Bending Water VI og tittelverket Floating vannet i ulike konstellasjoner: Som de nevnte blå, roterende «smultringene», eller naturvakkert og slående som undervannsbildene av gnistrende solstråler over flytende tang og plast. Videre: som svømmende mennesker der bildet er snudd opp-ned slik at de hodeløse kroppene synes å sveve vektløst med beina i været. Her kommer også den selvsikre, og for noen litt pompøse, visningsformen mer til sin rett – slik man kan la seg suge inn i bildets malstrømmer, og oppleve at tiden selv står stille.

Stikkord