Fra død og fordervelse til klinisk skjønnhet

Morten Viskum: ANATOMEN
Buer Gallery, Oslo
Står til 29. november 2020

Morten Viskums kunst har blitt satt i bås med en tendens som ble fremtredende på 1990-tallet, en tendens som spiller på å skape sjokk og sensasjon ved å bruke virkemidler vi forbinder med noe skremmende, ekkelt og frastøtende. Utstillingen Anatomen markerer et brudd med dette, og antyder at kunstneren er på vei inn i en ny og mer tenksom fase. 

Henvisningen til emnet anatomi i selve utstillingstittelen peker mot et selvbiografisk moment knyttet til Morten Viskums tid som veterinærstudent i årene 1987-93, der han hadde sittet ved siden av en kalv på formalin og dagdrømt. 

Tematisering av Anatomisk institutt

Utstillingens hjerte finner vi midt i lokalene. Et rom der Viskum har samlet tidlige arbeider fra den tiden han gikk på akademiet: et likbord med et skjelett, et neonrør formet til ordet «Anatomen» og Edvard Munchs litografi av legen Kristian Schreiner. Tematiseringen av Anatomisk institutt går i to retninger. Den ene består av tegninger knyttet til Viskum som erindrer inntrykket av Munchs nevnte portrett, et portrett som Viskum kjøpte i 2018. Den andre er tegninger der han bruker likbord som underlag for en bildeserie knyttet til erindring av instituttets rom, ganger, flisene på veggene og andre assosiasjoner knyttet til stedet. Dette er den minst interessante retningen, retningen som bekrefter den allerede etablerte oppfatningen av Viskum som kunstner.

ANATOMEN med celledeling og hodeskaller som spesiale

Kristian Schreiner (1874-1957) var professor i anatomi, venn av Munch, og hans lege. Schreiners viktigste tidlige forskningsarbeider var knyttet til celledeling. Etter 1920 konsentrerte han seg om antropologiske undersøkelser av skjeletter, med spesiell interesse for samer. I lys av aktuell debatt kunne vi forvente at Viskum hadde grepet fatt i dette siste, men som den politisk ukorrekte kunstner han er, har han styrt unna. Viskum foretar i stedet en kunstnerisk disseksjon av Munchs litografi, som gir et nytt perspektiv på Munchs blikk på Schreiner.

Resultatet er en sal fylt av vakre pastellmalerier på lerret. Abstrakte bilder i små formater med duse og harmoniske farger, er ikke hva vi forbinder med Viskum. Disse bildene er tegnet med kunstnerens egen følsomme hånd, og ikke den mye omtalte skjelett-hånden. Formen i bildene gir umiddelbart assosiasjoner til den form for surrealisme der kunstnerne arbeidet med organiske, cellestrukturer, som vi finner hos, blant andre, Asger Jorn. Assosiasjonen til surrealisme er ikke tilfeldig; Viskum har benyttet bind for øynene i en del av tegneprosessen – kirurgiske munnbind må vite. Et hint om surrealismens vekt på å formulere ideer og løfte frem det indre, mentale bildet – fremfor å redegjøre for hva du ser med det blotte øye. Vi snakker om kunst som produktet av en intellektuell aktivitet og ikke som imitasjon av visuelle inntrykk.

Viskums utforsking av Munchs form 

Etter å ha sett Viskums tegninger er det slående at det han husker av litografiet, er hvordan Munch komponerer bildet som en serie av organiske former hektet sammen av et stramt geometrisk skjelett som igjen blir et flettverk som danner en harmonisk komposisjon. En påminnelse om at Munchs styrke som kunstner ikke kan reduseres til et blikk for eggende og psykologisk ladede motiver, men også eksperimenter med teknikk og en utforsking av hvordan vi forvandler en sanseopplevelse til form og komposisjon.

De to gruppene av tegninger har det til felles at de utforsker strukturer knyttet til vår evne til å huske. I det første tilfellet stedet der et minne har utspilt seg og i det andre tilfellet erindringen av Munchs bilde av en scene der Schreiner dissekerer et mannlig lik. Det er slående at i begge disse minnene, er det den formale strukturen kunstneren har festet seg ved. Mens kroppens indre er preget av organiske former, er det fysiske rommet preget av noe rettlinjet. Det virker ikke som det han vil fortelle oss er knyttet til en affekt som bunner i opplevelsen av stedet for disseksjon eller disseksjonen i seg selv, slik kanskje de fleste av oss ville ha trodd. Det vi møter er ikke følelser som vekkes, men legens distanserte forskerblikk. Blikket som registrerer hvordan noe er ordnet i mønstre og danner strukturer knyttet til oppbygging av organer, samspillet mellom dem, sirkulasjonssystemet og skjelettets arkitektur.  Det meste av den kunsten som fra 1990-tallet innledet en ny interesse for det biografiske innholdet i fortellinger, har bygget på en forestilling om at det bak menneskets overflate finnes et rikt indre fylt av følelser og en mer autentisk og sann personlighet enn den vi møter i den ytre fremtoning – preget som den er av konvensjoner og tilpasning til sosiale roller. Viskum har erstattet sjokkopplevelse med en opplevelse av fortrolighet med kroppen som en sinnrik organisme, som viser frem en innfløkt, forfinet og vakker orden.

Øivind Storm Bjerke