Med pandemien i bakhodet

Anna Widén: Pest og karneval
Sofienbergparken, Oslo
fra 28/5 2020

Hva en skulptur i offentlig rom kan være har skiftet karakter gjennom tiårene. I dag er midlertidighet blitt et vanlig fenomen – kanskje ikke like vanlig som permanent plassering, men trenden er på stigende kurs. Det kan gi fine opplevelser, ikke minst fordi det at ting kommer til og forsvinner gjør oss mer oppmerksomme på våre omgivelser. En midlertidig skulptur, som Anna Widéns i Sofienbergparken, kan få en aktuell og annerledes dimensjon sammenlignet med varige installasjoner. Hvordan vi ser på dette har forandret seg, ikke minst etter den siste ukens riving av statuer av slavehandlere og koloniutbyttere, i forlengelsene av «Black lives matter»-protestene etter drapet på George Floyd i Minneapolis. Dette gir oss grunn til å huske hvor liten oppmerksomhet som rettes mot bakgrunnen til de mange skulpturene av menn som står på sokkel rundt omkring i verden. De blir jo betydningsfulle fordi de står på sokkel. Men skulpturen forteller sjelden hvorfor akkurat denne mannen er plassert der. Det er en dimensjon midlertidige skulpturer ikke lider under.

Det er på tide å feste blikket på Anna Widéns skulpturgruppe «Pest og karneval» i Sofienbergparken. Navnet gir de tre fuglefigurene en høyst aktuell dimensjon. Det er ikke nødvendig å nevne koronapandemien, én gang. I disse tider blir nok karneval-delen av navnet tillagt mindre betydning. Men det er grunn til å minne om at skulpturenes plassering, under Sofienbergparkens store trær, er midt i et veldig populært, offentlig rom som brukes av befolkningen til alt fra soling, lek og grilling til fester og opptredener. Når det kommer til vår tids «pest», har skulpturene mer enn navnet å bidra med. Også formen peker direkte på de omstendighetene skulpturene er oppstått under. Fugleformene peker direkte på det biologiske mangfoldet parken representerer, men det minner oss også om de store miljøomveltningene som skjer i naturen. Et stort antall fuglearter er blitt, eller er i ferd med å bli utryddet.

Pestmaskene ble brukt av middelalderens leger som beskyttelse mot svartedauden, som de trodde smittet gjennom forurenset luft. Gerhart Altzenbach: «Kleidung widder den Todt» anno 1656. © Gerhart_Altzenbach– Foto: Wikimedia Commons

Skulpturenes fremste visuelle markører er de lange, spisse og sorte nebbene. De minner om et historisk fenomen som gjerne omtales som pestmasker. Under svartedauden bar tidens leger lange, nebblignende masker for å rense luften og for å holde avstand til pasientene. I dag blir korona-«pesten» spredd med et virus. I middelalderen skyldtes svartedauden bakterien Yersinia pestis, som i parentes bemerket kunstneren Lars Ramberg har laget et kunstprosjekt med som han nå kjemper for å få gjennomføre på eksostårnene i Bjørvika. Bakterien blir overført til mennesker via lopper. I middelalderen trodde man at smitten kom med forurenset luft. Derfor bar legene de nebblignende maskene som de fylte med velduftende myrra og urter fordi de trodde det renset luften. Uansett kan en tettsittende drakt med maske ha beskyttet pestlegene mot livsfarlige loppebitt.

Anna Widén skulle egentlig stått i Sofienbergparken og laget skulpturene på stedet frem mot avdukingen 28. mai. Da samfunnet ble stengt ned 12. mars måtte hun jobbe hjemmefra. I et intervju med lokalavisen Hadeland forteller hun at resultatet ble påvirket av den situasjonen hun var i. Skulpturene har et relativt enkelt og stilisert uttrykk, men de har også detaljer (i tillegg til nebbene) som kan sette tankene i gang. Pilekvistene er brettet inn i ryggen, slik at fuglefigurene fremstår med åpen rygg. Dette minner om folketroens og eventyrenes hulder, som hadde hale og gjerne var «innhul i ryggen», som det står i Store norske leksikon.

Siden jeg var innom sammenligningen med permanent plasserte skulpturer: Anna Widéns skulpturer er midlertidige i sitt vesen: Skulpturene er laget av flettet pil der kvistene bøyes og bindes sammen slik at de former figurer. Grenene fra piletreet brukes fordi de er myke og formbare. Det er et organisk materiale som brytes ned ute i naturen. Dermed har de begrenset varighet, og skulpturene i Sofienbergparken er ment å skulle stå til frempå høsten.

Det med varighet er en sannhet med visse modifikasjoner. Eller mer korrekt, visse utvidelser. For i Botanisk hage, der de engasjerte den internasjonalt kjente skulptøren Tom Hare, viste det seg at skulpturen er blitt stående lenger enn forventet. Hans variasjoner over ulike naturformer ble plassert ut i mai 2014, i anledning Naturhistorisk museums 200-årsjubileum. Tanken var at de skulle bli stående i et par-tre år, avhengig av hvordan de tålte vintrene. Seks år etter står de der fortsatt. Noen er byttet ut med like kopier, men de fleste har overlevd med litt vedlikehold.

De senere årene er Sofienbergparken blitt brukt som arena for ulike prosjekter. I fjor høst ble et lønnetre som skulle fjernes fordi det hadde «stagnert i vekst», kledd i «rustning» laget av Antti Laitinen. «Armour» ble tatt ned før våren gjorde sin inntreden. Treet skulle hugges før fuglene kom og kunne bygge rede i det.

Senest ut i Sofienbergparken er Anna Widén. «Pest og karneval» er ikke første gangen hun har jobbet med naturmaterialer. Hun ble kjent i 2016 da hun viste den poetiske skulpturen «Etter skeid» på Høstutstillingen. Den forestiller to liggende hester, og var laget av mange små trebiter. Skulpturen ble laget i 2014, på oppdrag fra Elvebredden kunstpark på Lillestrøm. En tredje utgave støpt i betong er plassert utenfor inngangen på kunstsenteret Glasslåven, på Granavollen på Hadeland. Disse to er permanent utplassert. «Pest og karneval» skal etter planen tas ned til høsten.

-----------------------------------

Prosjektet er utviklet av Kulturbyrået Mesén, som også er prosjektutvikler, samt redaksjonell og teknisk rådgiver for Kunstavisen.

lars.elton@kunstavisen.no