Lyriske bildefortellinger og stillferdig drama

Giske Sigmundstad: Fra balkongen – etsninger fra et tiår
Glasslåven kunstsenter, Granavollen
13. juni – 16. august 2020

Det er grunn til å sette kryss i taket når Glasslåven kunstsenter på Granavollen viser en retrospektiv utstilling med grafikeren Giske Sigmundstad. På 1960-, 70- og 80-tallet var det mange norske kunstnere som hadde stor nok produksjon av grafikk til å presentere retrospektive utstillinger utelukkende med grafikk. I dag er det få som har grafikk som sin viktigste teknikk, og enda færre som jobber så å si utelukkende med grafikk. Derfor er denne typen utstilling en sjeldenhet. Når anledningen først byr seg, er det gledelig å se hvordan Giske Sigmundstad har utviklet etsningens særegne uttrykk og hvordan hun bruker teknikken med raffinement og variasjon. Samtidig har motivene et personlig, visuelt uttrykk som holder seg over tid.

Utstillingen viser grafikk fra perioden 2011 til 2020. Den kan ikke kalles en fullverdig, retrospektiv utstilling, siden den ikke inkluderer den første delen av karrieren, etter at Giske Sigmundstad (født 1965) gikk ut fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i 1992. Men med 30 utstilte verk er utstillingen så omfattende at den gir et mer enn godt nok bilde av det konsentrerte mangfoldet i hennes produksjon.

Utstillingstittelen «Fra balkongen» treffer blink. Balkongen er jo en slags overgangssone, et møtested mellom den private sfære og det offentlige rom. Fra balkongen kan man betrakte verden fra en tilbaketrukket posisjon, eller man kan bruke den som sosialt møtepunkt. Du kan nøye deg med å nyte solen, eller du kan snakke med naboen og bruke balkongen som sosial arena.

Giske Sigmundstads bilder er både lyriske og fortellende. Hun er dyktig på antydningens kunst, og noen av motivene viser menneskets grunnleggende ensomhet. Dette er et tema mange vil kunne kjenne seg igjen i, samtidig som det også er bilder av samhandling og fellesskap.

En god del av motivene dreier seg om hus(moder)lige sysler fra 50-tallet, da hus- og klesvask var en tidkrevende beskjeftigelse. Samtidig minner de om de gode tingene i livet, det å ha og ta seg tid til hverandre. At de også får meg til å huske hvor godt det lukter av sengetøy som har hengt ute til tørk, er en plusseffekt som forutsetter at du har erfart akkurat det. Viktigst i denne sammenhengen er at bildene er fulle av små historier som publikum kan dikte videre på.

Utstillingen skulle åpnet i mars, men som vi alle vet har koronanedstengningen av samfunnet hatt store konsekvenser. Denne gangen kan vi se en dobbel fordel: Både fordi den ble utsatt, og fordi utstillingen kom opp så fort etterpå: Den erstatter årets sommerutstilling på Glasslåven. Fordelen med utsettelsen er at utstillingen inkluderer to helt nye trykk. De ble fullført i pinsen i år, og kunne derfor ikke vært presentert hvis utstillingen hadde åpnet som planlagt i mars.

De to nye motivene heter «Påkledning» (1 og 2), og de presenterer en ny «dristighet» med hensyn til nakenhet. De som nå håper på seksuelt pirrende bilder, vil dra skuffet hjem. Men de har en følsom presentasjon av én av døgnets mange situasjoner der vi er i overgangen fra en tilstand til en annen. Og det er nettopp slike situasjoner Giske Sigmundstad er så dyktig til å fremstille. Når du føyer til en følsom og høyst personlig strek, stor teknisk dyktighet og en fascinerende bruk av farger, da får du et kunstnerisk uttrykk som antyder, fascinerer og føyer seg inn blant de absolutt beste kunstnerskapene vi har. Hadde Giske Sigmundstad sørget for noen skandaler i tillegg, hadde hun kanskje vært en kunstnerkjendis også. For meg holder det lenge med den usedvanlig gode, kunstneriske kvaliteten.

lars.elton@kunstavisen.no