Sekulære trosbekjennelser

Tro, håp og kjærlighet? 
Akershus Kunstsenter
2. mars – 31. mai 2020

Alle religiøse trosformer har et sett av gjenstander som gir de offisielle seremonienes åndelige innhold fysisk form. Både kristendom, islam, jødedom og buddhisme har dessuten et scenerom i sine trosrom med scenografi, regi og manus. Troens grunnlagsfortellinger gjentas og forankres ved bruk av rekvisittene med jevne mellomrom for å samle de forskjellige menighetene som tror på de ulike gudene over hele verden. 

Men, kunne vi ikke også si det samme om andre former for tro? Finnes det ikke gjenstander og ritualer som gir fast form til idésystemer som holder livene våre sammen utover Guder og åndelighet også? For eksempel kjærlighet, demokrati og kapitalisme: De er jo trossystemer etter som de baserer seg på et syn på hva som er verdifullt i livet, mens idéen alt forankres i (penger, kjærlighet, likhet) er abstrakte. Noe vi ikke kan se i seg selv og dermed må tro på for at skal eksistere. 

Kropp, død og minne

Slike tanker kretser rundt i hodet når jeg spaserer rundt i den første utstillingen jeg har sett siden COVID-19 førte til nedstengning av kulturfeltets analoge plattformer. Tro, håp og kjærlighet? er en perfekt begynnelse på gallerivandring igjen, for her hentes det frem eksistensielle tråder som har kommet til overflaten i løpet av pandemien de siste to månedene. Under hele utstillingen ligger en intens nysgjerrighet på hvilke ting, former og ritualer som kan bidra med å opprettholde eller undersøke hva som er mest verdifullt for oss. 

Ida-Johanna Lundqvist, som foruten å være kunstner har bakgrunn som sykepleier og tatovør, presenterer oss for en haug halm og noen nedslitte trebiter dandert utover gulvet. I bakgrunnen kan vi høre den betryggende lyden av en hest som spiser. Trefragmentene er fra en gammel brygge fra middelalderen som – forestiller jeg meg – har blitt falmet av sjøsprøyt og solskinn gjennom lang tid. Dette arrangementet reiser spørsmålet om miljøer som ikke er institusjonaliserte deler av en trosretning kan skape ro og forsoning, og implisitt om ikke hver og en av oss med fordel bør lokalisere elementene som skaper sinnsro i oss. Når vi kjenner dem kan jo erfaringen gjentas, som et sekulært rituale når det røyner på, kan vi tenke oss. Trerestene og hestelyden får i hvert fall meg til å slappe av og hjerterytmen til å senkes. Jeg liker det betydningsmessig åpne, men samtidig følelsesmessig eksistensielt målrettede, i denne scenografien. 

Lundqvist knytter seg gjentatte ganger til kropp og forholdet mellom minne og endelighet i andre deler av sitt bidrag til utstillingen. Hun viser en avstøpning av deler av sin egen kropp, men også et slags gravsted prydet med et dikt fra 1800-tallet og elementer fra en begravelsestale. Disse småkryptiske verkene korresponderer med «maleriene» i det innerste rommet, hvor hun har hentet motiver fra svensk folketro: Symbolikken her, som kan minne om tatoveringer, er ikke så lett å få fatt på, og jeg opplever dem som en smule løsrevne påstander i sammenhengen. Jeg foretrekker brygge og hest. 

På en vegg henger imidlertid et annet verk som er langt mer distinkt: På noen lystavler er en serie med hårfragmenter hentet fra pasienter hun har hatt i pleie. Også i dette verket er det dødspåminnelsen aktivert, men måten hun minnes de døde på bærer i seg en inderlighet som, kombinert med det minimalistiske uttrykket, hever det hele opp på et allment nivå. For er det ikke slik, at det er restene etter dem vi har brydd oss om som knytter oss til dem når de er borte? Og ligger det ikke nettopp i ønsket om å sortere det mennesker har etterlatt seg, en forhåpning om at vi også samtidig får ryddet i våre egne tanker om livet og hva og hvem som betyr noe for oss?

Alternative trosformer

Monika Żaks installasjon beveger seg også i retning av en form for sekulær tro eller ritualisering av det som kan føre til sinnsro og mental opprydning: den består av en sol-lignende sirkel og en stol omkranset av et gjennomskinnelig tøystykke som skaper et eget rom i rommet. Tanken er at man skal stirre på sirkelen over lengre tid og når hjernen har sett det den skal, vil den begynne å dikte opp elementer som ikke er der. Dette er det som kalles Ganzfeld-effekten, oppdaget av psykolog Wolfgang Metzger i mellomkrigstiden, og utforsket av forskjellige vitenskapsfolk og kunstnere siden den gang.

For min del er det den meditative effekten som blir stående: Da jeg stirret på sirkelen, som akkompagneres av en monoton hvit støy som minner om fossebrus, begynte jeg riktignok å se omrisset av landskap og svake bevegelser i flaten som ikke var der. Likevel var det ikke hjernens fantasispinn, men rendyrkelsen av oppmerksomhetsformen den enkle situasjonen inviterte til, som fascinerte meg. Det nedstrippede i situasjonen ledet, som annen meditasjon, til at hodet ble tømt og det jeg satt igjen med var enkle figurer og former. Og renske opp i kverningen tankene gjerne havner i er en behagelig erfaring i seg selv, men tomheten som oppstod bringer meg også tett på en sensibilitet for det som virkelig betyr noe. Verket er en slags meditasjons-maskin hvor følelser og tanker nullstilles. 

Avdelingen med bevegelsen som kaller seg Lilithistene, tar utgangspunkt i en fortrengt skikkelse i religionshistorien: Lilith som, etter sigende, var likestilt med Adam, men som måtte redigeres ut av bildet når hun krevde for mye makt i relasjonen. I ettertid er det ikke så rart at hun blir stående som en figur for sterke kvinner, som jo nettopp er utgangspunkt for denne gruppens feministisk betonte seremonier. Lilithistene tilbyr, blant annet, konfirmasjonsformer som konkurrerer med fortsatt ganske patriarkalske religioner. Utgangspunktet er både spennende og legitimt, men som kunstverk blir det hele litt tynt, i det minste slik det presenteres her: Verkene er mer som dokumentasjon å regne enn selvstendig kunstverk. En ren dokumentarfilm kunne kanskje formidlet budskapet bedre? Intervjuene som ledsager denne delen av utstillingen er, slik sett, et godt utgangspunkt for noe mer kunstnerisk vellykket. 

Kirkekunst 

Andre del av utstillingen finner også – passende nok – sted i Lillestrøm kirke. I det pittoreske trapperommet kan vi se Kirsti van Hoegees eksempler på stein og bilder av galakser langt unna, men selv om hun kretser rundt fjerne steder og tider – og dermed abstrakte ideers – materielle form, blir dette prosjektet for svevende. Den originale kunstneren Lykourgos Porfyris’ The Kakurlackó Order, som omhandler albinoers plass i folketro og religion gjennom tidene, er heller ikke tilstrekkelig artikulert. Det er mange obskure detaljer og seremonielle rester å se, men hvor veien egentlig går er ikke så lett å forstå. 

I kirken kan vi også stifte bekjentskap med Erlend Berges fine fotoserie Bedehusfolket hvor han dokumenterer hva som skjer med religiøse rom når menighet og prest har forlatt åstedet. Det som skjer er at livet går videre, og at de religiøse seremoniene erstattes med annet innhold. I et tilfelle fylles rommet med sauer, i et annet har det blitt plassert en treningssykkel ved siden av talerstolen. Men selv om trening og sauedrift erstatter kristne liturgier betyr det ikke at den religiøse rammen, rommets opprinnelige form, blir borte. Og det er det som er så spennende med disse verkene: I likhet med Lundqvists hester – og bryggeinstallasjon åpner Berges fotoserie ikke bare for hva et trosrituales materielle form kan være når de institusjonaliserte rekvisittene er borte, men også hva slags innhold, mål, og retning det kan ha. Kroppen kan jo være et tempel så lenge den vedlikeholdes, for eksempel på en treningssykkel, slik en flokk sauer kan fungere som en liturgisk øvelse i enkel sinnsro. Det enkle og uanstrengte blir her et springbrett for tanken. 

Jeg, for min del, spekulerer like gjerne om hva som er verdt å tro på her i livet ved å se på sauer, som å beskue Jesus på korset. 

Siri Hermansen har også et verk med på utstillingen, men siden vår anmelder er redaktør for Billedkunst, hvor Hermansen har ansvar for å selge annonser, dekkes ikke hennes arbeid i denne anmeldelsen av habilitetshensyn. 

Kjetil Røed