Konkret musikk i farger

Jan Kokkin: Gunnar S. Gundersen
Arnoldsche Art Publishers, 2020

Norsk kunsthistorie er full av hull som trenger å tettes. Etterkrigstidens modernistiske gjennombrudd begynner å bli relativt godt dekket, men det at en så sentral kunstner som Gunnar S. Gundersen (1921 – 1983) først nå får en utfyllende biografi med kunsthistorisk relevans, det er symptomatisk for et felt som fortsatt har mye ugjort. Jan Kokkins monografi er en fest å bla i for dem som liker nonfigurativ og fargesterk kunst. I tillegg til de mange og gode illustrasjonene byr boken på en biografisk og kronologisk beretning som setter kunsten og kunstneren inn i en større sammenheng. Kunsthistoriske referanser, samfunnsmessige påvirkninger og en personlig biografi full av levende detaljer gjør Jan Kokkins bok til interessant lesing. 

Gunnar S. Gundersens «Dans» fra 1968 har hatt stor betydning for kunstavisens anmelder. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Henie Onstad Kunstsenter

Dette er en bok jeg har ventet på lenge. Helt siden ungdomstiden har jeg vært dypt fascinert av Gunnar S. Gundersens bilder. Henie Onstad Kunstsenters plakat med maleriet «Dans» fra 1968 hadde fast plass på veggen de ulike stedene jeg bodde. De dynamiske formene mot den gule bakgrunnen i det vakre maleriet hadde en nærmest hypnotisk dragning. «Dans» var også hovedmotiv for kunstsenterets retrospektive utstilling i 1983, samme år som han døde.

Gunnar S. Gundersens selvportrett fra 1942 (til venstre), da han var 20 år gammel, og Kjell Sten Tollefsens portrett av Gunnar S. fra 1960, 38 år gammel. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Jens Hamran; © Kjell Sten Tollefsen / BONO – Foto: Kjell Sten Tollefsen

Jan Kokkin demonstrerer en symbolsk nøkternhet ved det at bokens tittel er lik med kunstnerens navn. Boken «Gunnar S. Gundersen» har riktig nok en undertittel: «En banebrytende etterkrigsmodernist». Men den må du bla opp på bokens første sider for å finne. Forfatteren legger seg tett opp til kunstnerskapets essens gjennom hele boken: rett på sak, konkret og konsentrert. Etter hvert som du leser og blar videre vil du oppleve at boken oppfyller ønsket om å se kunstnerskapet i full bredde. Kokkin har nedlagt et imponerende stykke arbeid, og refererer til et stort tilfang av kilder.

Gunnar S. Gundersen debuterte på Kunstnerforbundets juleutstilling i 1946. «Ansikter» ble malt året før, i 1945. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Kjell S. Stenmarch

Gunnar S. Gundersen viste tidlig kunstnerisk talent under oppveksten i den nybygde industribyen Høyanger på nordsiden av Sognefjorden. Leseren blir tidlig presentert for kunstnerens psykiske problemer og utfordringer med alkohol. Bohemliv og skiftende sosiale sammenhenger er en viktig del av historien. Men det er også beretningen om stor suksess, innbitte kulturkamper og kunstnerisk fordypning. Ikke minst er det kunstneriske samkvemmet med de tre ektefellene og kollegene i den beryktede «dødsgjengen», Ludvig Eikaas; Tor Hoff; Odd Tandberg og Egil Øen, en interessant del av historien. Forfatteren skal også ha honnør for å gi gode karakteristikker av de kvinnelige aktørenes gjøren og laden. Vi skal huske at Gunnar S. Gundersen levde og virket i en mannsdominert tid. Det at Kokkin gir den første  ektefellen, den radikale kunstneren Gudrun Kongelf, faglig heder og kunstnerisk oppreisning, tjener ham til ære. De giftet seg i 1948, men allerede tidlig i 1952 innledet han et forhold til en annen kvinne. Gunnar S. Gundersen var gift tre ganger. 

Gunnar S. Gundersen var i «stallen» til gallerist Haaken A. Christensen. Foto fra Galleri Haaken i 1981. Foto: Privat

Det hører også med til historien at Gunnar S., som han vanligvis ble omtalt som, aldri fikk en internasjonal karriere. Galleristen Haaken A. Christensen, som var Norges viktigste gallerist og som sørget for å bringe Picassos kunst til Norge, forsøkte å ordne utstillinger for ham i utlandet, blant annet i forbindelse med deltagelsen på Venezia-biennalen i 1968. Men kunstneren maktet ikke å følge opp, og forsøkene på å gi ham internasjonal status på linje med danske Richard Mortensen og svenske Olle Bærtling mislyktes. Et stykke på vei kan man si at Gunnar S. var mer enn fornøyd med den suksessen han oppnådde her hjemme.

Gunnar S. Gundersen: «Sort sol» (1967) og «Rotasjoner» (1968), begge er malt med akryl og er eid av Astrup Fearnley-museet. «Sort sol» er bokens omslagsbilde. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: O. Væring Eftf. A/S

Det er ikke kontroversielt å påstå at Gunnar S. Gundersen regnes som vår kulturs fremste kunstner innen den konkrete modernismen. Få, om noen, andre norske kunstnere var like dedikert til denne retningen i hans samtid. Han laget nonfigurative (eller ikke-forestillende) bilder med klart avgrensede fargefelt der – slik jeg ser det – de sterke fargene i kombinasjon med komposisjonen og dynamikken som oppstår mellom formene, gir kunstverkene en sitrende rytme. Kokkin siterer Gudrun Kongelf, som karakteriserte kunsten slik i forbindelse med den banebrytende gjennombruddsutstillingen hun, Gunnar S. og Ludvig Eikaas viste sammen i Kunstnerforbundet i 1950: «Jeg er tilbøyelig til å kalle dette konkret. Det er stoffligheten, formen, rytmen, fargeuttrykket vi arbeider med». Andre i samtiden føyde til tid som et vesentlig moment i opplevelsen av den konkrete kunsten. 

Kunstnerforbundets fasade var den første av mange utsmykningsoppdrag Gunnar S. Gundersen fikk gjennom karrieren. Han fikk hjelp av Ludvig Eikaas til å utføre den i 1950. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Jan Kokkin

De kunsthistoriske referansene løper som en rød tråd gjennom boken. Jan Kokkin redegjør godt for hva det er som gjør kunsten «konkret» og skiller den fra de andre begrepene som gjerne brukes om denne typen billedkunst, som «abstrakt» og «nonfigurativ». Han trekker linjer tilbake til den russiske kunstneren Vasilij Kandinskij, og til skaperen av begrepet, nederlenderen Theo van Doesburg, som skrev «Manifest sur l’art concret» i 1930. Én forklaring på Gunnar S. Gundersens manglende vilje til å stille ut utenlands, kan være de mange utsmykningsoppdragene han fikk. Etter den vellykkede utstillingen i Kunstnerforbundet i 1950 ble han bedt om å utsmykke galleriets fasade. Dette var samme år som utsmykningene i Oslo Rådhus ble fullført. Kontrasten i uttrykk mellom de to viktige oppgavene tjener som et godt bilde på de ulike kunstsynene som eksisterte i samtiden. Allerede samme år, før utsmykningen av Kunstnerforbundets fasade var ferdig, fikk han et nytt utsmykningsoppdrag. Det kunstneriske høydepunktet inntraff på slutten av 60- og gjennom hele 70-tallet. Da lagde han sine beste utsmykninger, og han produserte en serie monumentale malerier og grafiske serigrafier av svært høy kvalitet.

Gunnar S. Gundersens «Komposisjon» (1958) er i Nasjonalmuseets eie. «Sfærisk lyre» (1970) er i privat eie. © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Børre Høstland; © Gunnar S. Gundersen / BONO – Foto: Privat

Boken om Gunnar S. Gundersen er del av en viktig trend: De senere årene har vi vært vitne til en økende forståelse av at kunsthistorien ikke bare dreier seg om de store kanonene i vestens dominerende metropoler. Et feministisk og etnisitetsperspektiv er blitt supplert med en regional forståelse. Boken om Gunnar S. Gundersen hører hjemme i den siste kategorien. Den nye interessen for å fylle ut og differensiere kunsthistorien henter frem de mange kunstnerne som levde og virket på samme tid som frontfigurene. Denne virkelighetsbeskrivelsen peker på det faktum at det finnes ulike retninger som levde side om side, at det var mange dyktige kunstnere i de ulike miljøene der ettertiden har rettet all oppmerksomhet mot (som regel) én mann, og at mange av de glemte kunstnerne er dyktige i sin egen rett. Vi har sett flere eksempler på dette i det norske miljøet de senere årene, med utstillinger og publikasjoner med og om Frida Hansen, Kitty Kielland, Sidsel Paaske og Charlotte Wankel, for bare å nevne noen. Det at Jan Kokkins bok om Gunnar S. er tospråklig bidrar til å rette internasjonal oppmerksomhet mot vår fremste konkrete kunstner. Det er grunn til å håpe at utstillingen Sørlandets Kunstmuseum presenterer til høsten kan sendes på turné utenlands.

lars.elton@kunstavisen.no