fbpx Hva kan kriser lære oss?

Hva kan kriser lære oss?

Erik Pirolt gjør det usynlige Covid-19-viruset monumentalt. Erik Pirolt: Julevirus, 2020, installasjon © Erik Pirolt/BONO. Foto: Erik Pirolt.
2020 har vært en av de underligste årene i manns minne – på grunn av et virus. Det er grunn til å tro at både det ene og det andre vil forandre seg gjennom måned etter måned med ansiktsmasker, sosial distansering og et utall smittevernregler. Men hva forandrer seg? Hvor går veien videre?

Allerede nå har det kommet en lang rekke bøker om Covid-19-pandemien. Mange av dem legger vekt på hvordan pandemien har en fellesmenneskelig dimensjon som kan føre til noe godt i alt det vonde. Den amerikanske journalisten og forfatteren Noreena Hertz betraktninger er blant de klokeste, når hun i boka «Ensomhetens århundre» (Res Publica, 2020) ser pandemien som siste trinn i en utvikling av en individualisering av menneskelivet som har pågått i godt og vel hundre år. Når sårbarheten vi alle deler blir så synlig – vi er alle i samme båt – kan vi kanskje også bedre få øye på det som betyr noe i livet og forandre samfunnet til det bedre, hevder hun.

Den slovenske filosofen Slavoj Žižek er en annen som har skrevet om pandemien, og for ham er det vår gjensidige avhengighet som har kommet i forgrunnen.i Det kapitalistiske maskineriet som gjør alt til handelsvarer og favoriserer selvrealisering har nå måttet tre tilbake for solidaritet, mener han. Uten dette samholdet klarer vi oss ikke, siden viruset hverken respekterer hudfarge eller klasseskiller.

Overvåkning er et sentralt element i The Park. Anders Eiebakke: The Park, 2020, video © Anders Eiebakke/BONO   Foto: Anders Eiebakke 

Uforutsette gjenkjennelser

Men er denne fellesmenneskelige sårbarhetserfaringen tilstrekkelig? Den burde jo være det, men er det noe historien viser oss, er det at innsikter ikke nødvendigvis fører til handling eller reelle forandringer. Ofte er det noe annet. En tale, for eksempel, eller at noen setter seg på bussen der man ikke skal sitte. Rosa Parks, som levde under raseskillet i USA, begikk en revolusjonerende handling da hun nektet å flytte seg fra de hvites sete da hun tok bussen en dag. Det satte i gang en lang rekke av hendelser som direkte eller indirekte medførte den rettighetskampen som førte til bedre forhold for svarte. En jente utenfor den svenske riksdagen førte til verdensomspennende protester mot manglende handlekraft når det gjelder klimaforandringer.

Kunsten kommer ofte inn i slike overgangsfaser som krystalliseringsformer eller en eller annen type akkumulasjon av noe mange ser, føler eller tenker. Kanskje til og med ved at noe tas et steg videre og får en ikonisk form som blir fokuspunkt for neste steg i utviklingen. For egen del er det uansett ofte evnen til å skape potensial for kollektiv gjenkjennelse kunsten kan spille en rolle: Bilder og fortellinger som på et eller annet vis synes å samle opp i seg og bearbeide erfaringene et samfunn gjennomgår i en idiosynkratisk, kanskje fremmed og overraskende, form.

Utgangspunktet i Anders Eiebakkes The Park er Vigelandsanlegget i Oslo. Anders Eiebakke: The Park, 2020, video © Anders Eiebakke/BONO   Foto: Anders Eiebakke 

Former alt og alle

Det mest bokstavelige verket i denne sammenhengen er Erik Pirolts korona-skulptur som en dag dukket opp i et eget 17. mai-tog før det havnet på torvet i Kristiansand. Det slående med dette verket er ikke modellen i seg selv, som nærmest har blitt en klisje blant annet som bakgrunn for utallige nyhetssendinger, men det faktum at den opptrer i 17-mai-feiringen og på et torv, i det offentlige rom. Pirolts skulptur har gjort trusselen til et slags monument, en enorm og håndgripelig gjenstand man ikke kan overse.

Virusets usynlighet har blitt erstattet av en demonstrativ synlighet på grensen  til det absurde, men samtidig også i berøring med vår erfaring av fellesrom i år. For denne tingen er fellesnevneren for alt og alle i 2020 – og der er den. På surrealistisk vis manifesterer dermed denne skulpturen virusets uomgjengelighet de siste månedene, fordi uansett hvor man beveger seg, hvem man snakker med eller hva man foretar seg, er viruset der, midt i blant oss, som en ubuden gjest som nekter å forlate selskapet. Jeg liker det nesten idiotiske ved å lage en modell av viruset på denne måten, for det materialiserer også hvordan offentlige rom og hele verden, slik den trer frem for oss, struktureres av COVID-19.

Gillian Wearings Lockdown er pandemiens memento mori.  Foto: Gillian Wearing, Mask Masked (2020). Stoffmaske, voks, stål og treverk,  10 × 56 × 14 cm (38 × 92 × 28 cm). Fra utstillingen «Lockdown» ved Maureen Paley i London. © Gillian Wearing. Gjengitt med tillatelse fra  Maureen Paley

Gjenkjennelsens øyeblikk

Under pandemien har jeg, paradoksalt nok, også sett flere utstillinger på nett enn jeg gjør i den analoge virkeligheten, og enkelte verk har gjort ekstra inntrykk nettopp på grunn den prekære situasjonen. Det mest slående er skulpturen Mask Masked (2020) av den britiske kunstneren Gillian Wearing [se bilde over]. Verket viser oss en løsrevet, kunstig arm som holder opp en ansiktsmaske av typen vi kjenner så godt, men til forskjell fra den vanlige bruken av denne masken, er denne utgaven blitt en abstraksjon. Den er ikke festet til noe bestemt ansikt, noen bestemt kropp.

Alles erfaringer synes å være akkumulert i denne forunderlige masken som skjuler fjes, men samtidig beskytter oss mot smitte. På samme tid manifesterer den en sårbarhet, en dødelighet, som har blitt så synlig for oss alle under COVID-19. Wearings verk er nok det jeg kommer til å huske best av kunst fra denne tiden. Verket er et memento mori, formidlet gjennom pandemiens fremste «ansiktstrekk», og hevet over individer og konkrete tilfeller av sosial distansering står denne uhyggelige skulpturen der som et slags kollektivt minne om denne tiden vi lever i.

Eiebakke trekker mange linjer i sitt videoverk, deriblant til nazismen og andre verdenskrig. Anders Eiebakke: The Park, 2020, video © Anders Eiebakke/BONO   Foto: Anders Eiebakke 

Utvider horisonten

Verket som blottstiller flest nyanser er likevel et annet. På sin hjemmeside har kunstneren Anders Eiebakke lagt ut noen episoder fra videoprosjektet «The Park» (2020). Her presenteres vi for bilder av forfrosne skulpturer i Vigelandsparken, mens en stemme i Voice-over kommenterer stedet, altså parken, men også deler sine tenker rundt pandemien. Det er et vakkert og tenksomt og tålmodig verk, som bryter opp vanetenkning og stereotypier rundt pandemien ved å trekke linjer mellom konspirasjonsteorier, isolasjon, holocaust, deportasjonen av jøder i 1942 (som begynte rett utenfor Vigelandsparken), men også verdien av minner, forholdet mellom å være voksen og barn, pluss tanker om overvåkning og de digitale algoritmenes usynlige forbindelseslinjer mellom storkapitalen og våre liv.

Eiebakkes verk er et lite knippe essayfilmer som gjør tilgjengelig det vi trenger aller mest når smittevernet snevrer inn både tankerommet og det sosiale rommet, nemlig en radikal utvidelse av horisonten vi lever og reflekterer innenfor. Om 2020 skal være en overgangsfase til noe bedre, som Hertz og Žižek er inne på, er det ingenting vi trenger mer enn nettopp et konkret tankerom som tålmodig ekspanderer og spirer i andre retninger enn dem vi kan forutse og regne med.