Et maskinorakel som serverer spådommer – også utenfor åpningstiden

Jenna Sutela 
NO NO NSE NSE 
Oslo Kunstforening (OK) 
Står til 29. november

Virtuell verden 
Last ned appen I Magma og besøk maskinorakelet i Jenna Sutelas utstilling NO NO NSE NSE, oppfordrer Oslo Kunstforening i sitt Facebook-innlegg. I Magma skal visstnok være en datamaskin som leser spådommer fra formene som dannes fra lavalampene i glassblåste skulpturer i hodeform – formet etter kunstnerens eget hode. Dette blir en form for augmented reality – en utvidet realitet – hvor vi som betraktere ser utstillingen gjennom mobilskjermen. Jeg har i ettertid latt meg fascinere av denne appen, som minner meg om Magic 8-ball, og har blitt underholdt av å bruke I Magma-appen til å spå ansikter, offentlige skulpturer og leksikontekster fra internett.

Ganske intuitivt skjønner man i utstillingsrommet at det lysegrå og gjennomsiktige ansiktet som dukker opp på skjermen, skal føres over ansiktene på lavalampene. I Magma gir sin første spådom: Their bread, then, a mystic tradition. Jeg var kjapp med fingrene til å kopiere og søke opp dette på Google, noe som førte meg til utallige religiøse kilder fra både jødedommen og kristendommen. Her kan det være lett å falle ned i kaninhullet (ref. Alice in Wonderland / The Matrix), i søken etter betydningen av spådommen. Derfor valgte jeg å legge bort appen, for å fjerne avstanden mellom meg og kunstopplevelsen. 

Selv om en slik interaktiv mobilapp kan være gøy å utforske for spillnerder som meg, er det de nevnte glass-skulpturene med samme tittel som utgjør hovedattraksjonen. «Hodene» med de innebygde lavalampene lyser opp de svakt opplyste rommene. Ved siden av hvert hode har det blitt plassert antenner, som holder en datachipp med en liten kodelapp. 

Teknologisk eksistensiell krise
Kunstneren Jenna Sutela har i sammenheng med utstillingen gitt ut en katalog der hennes utforskning av en digital verden gjennom kunsten utdypes. En av katalogtekstene nevner Donna Haraway´s essay: A Cyborg Manifesto, et essay som i sin tid problematiserte det å være del av en teknologisk struktur uten en eksistensiell refleksjon eller aksjon. En cyborg eller kyborg beskrives som en krysning mellom et levende vesen og en maskin. Haraway utfordret denne todelingen, og hennes kyborg er snarere en sammensmelting av både det menneskelige og det teknologiske. Vi kan trekke en parallell til mennesker av i dag og vår avhengighet av mobiltelefonen. Ut fra hennes definisjon er de aller fleste samfunnsborgere i dag kyborger, grunnet vår tette integrering av teknologi i hverdagslivet. 

Hvis en da ser på Sutelas lavahoder med et nytt blikk, ser man at det i noen hoder er mer bevegelse enn andre. Kunstneren ønsker ikke at vi skal se på disse hodene som en representasjon av oss mennesker, men som egne selvstendige vesener. Kanskje er lavaen i bevegelse en representasjon av tanker og refleksjoner, som disse vesenene har om sine omgivelser.  Antennen og datachippen gir et nikk til vår verden med konstant overvåkning gjennom mobilapper, koordinasjonsdeling og generell Google aktivitet. En litt ekkel tanke, som de aller fleste er fullt klar over, men som vi som regel velger å børste bort.

Science fiction-språk 
Tittelen NO NO NSE NSE kan virke kryptisk og til dels frustrerende å forstå seg på, men etter å ha sett og hørt på videoverkene: Nam-Gut (the microbial breakdown of language) og nimiia cétiï, forstår man som betrakter at Sutela har lekt med et helt eget skrift- og talespråk. Språket gir assosiasjoner til utenomjordiske språk fra science fiction-filmer som Predator, A Quiet Place og Arrival. Derav er tittelen naturligvis blitt hentet opp fra hennes nyskapte språk. De nærmest konstante lydene fra videoverkene skaper en gjennomgående mystisk, religiøs stemning i utstillingen, som om det dreide seg om lyder fra en fremmedspråklig bønn fra en annen planet.

90-talls magi med mørk undertone
Oslo Kunstforenings for tiden fargerike rom og lysende skulpturer gir energi straks man trer inn. Det er først når man titter ut gjennom vinduene med fargefiltre at man får en urovekkende følelse av å ikke gjenkjenne byen. Fra innsiden av galleriet får Oslo nærmest en dystopisk effekt basert på utstillingens underliggende temaer. Er vi virkelig blitt kyborger, når halve livet vårt eksisterer på enten Facebook, Instagram, Snapchat eller TikTok? I hvor stor grad skjer den menneskelige interaksjonen sammenliknet med den digitale?

NO NO NSE NSE er Jenna Sutelas første store separatutstilling. Utstillingen tar opp dypt ubehagelige og alvorlige spørsmål, som muligens er for store å forholde seg til. Jeg kan bare legge bort mobilen akkurat når jeg vil, tenker jeg, mens jeg scroller videre mot neste underholdning på skjermen i hånda. Dagens spådom fra I Magma tikker inn: Go to earth.