Intervju med Kristine Farstadvoll, BONO En jurist i kunstfeltet

Det er ikke bare kunstnere, kunsthistorikere, kuratorer og maleri-, skulptur og papirkonservatorer, men også yrkesgrupper som teknikere, transportører, forlagsfolk, designere, markedsførere - og jurister, for bare å nevne noen. Vi kontaktet juridisk rådgiver i BONO, Kristine Farstadvoll, for å høre hva hun arbeider med.

 

Juridisk rådgiver i BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge), Kristine Farstadvoll. Foto: Ansgar Valbø

Hva er BONO?

BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge) er den norske opphavsrettsorganisasjonen for kunstnere og rettighetshavere til visuelle verk. Vi forvalter opphavsrett på vegne av våre norske medlemmer, og representerer i tillegg utenlandske kunstnere i Norge gjennom avtaler med organisasjoner i utlandet.

BONOs hovedvirksomhet er å inngå avtaler med et bredt spekter av aktører som bruker kunst, for eksempel kunstmuseene, private kunstsamlinger, NRK, forlag, filmprodusenter, kommuner og andre offentlige virksomheter og privatpersoner. Vederlag som vi krever inn i forbindelse med klarering av rettigheter blir utbetalt til rettighetshaverne vi har inngått avtalen på vegne av.

Vi yter ulike typer bistand til våre medlemmer, for eksempel juridisk rådgivning. I BONO er vi seks ansatte som holder til i fine lokaler i Øvre Slottsgate 2b i Oslo, men for tiden er vi på hjemmekontor, da.

Hva består din jobb i BONO i? Fortell litt om en vanlig arbeidsdag.

Med mindre det er saker som brenner på skrivebordet, begynner jeg gjerne dagen med å oppdaterte meg på hva som skjer på opphavsrettsfeltet. Det er særlig utfordrende å følge med på utviklingen i EU der det stadig vedtas nytt regelverk og avsies dommer som har betydning for opphavsrettslovgivningen i Norge.

Akkurat nå jobber jeg med et innspill til Kulturdepartementet i forbindelse med implementering av et EU-direktiv som på norsk heter digitalmarkedsdirektivet. Direktivet har bl.a. en regel som pålegger digitale plattformtjenester som Facebook og Instagram ansvar for at opphavsrettslig innhold som brukerne laster opp er klarert med rettighetshaverne. Dette vil kunne få stor betydning for visuelle kunstnere i Norge.

I denne typen arbeid har vi stor nytte av å samarbeide med våre søsterorganisasjoner i utlandet, og jeg har jevnlig kontakt med utenlandske kollegaer. Vi bistår også hverandre i konkrete saker, for eksempel håndterte den engelske organisasjonen DACS nylig en sak der et verk av Aase Texmon Rygh ble brukt i en film uten at det var klarert med rettighetshaver.

Jeg møter også stadig kollegaer i de norske fagorganisasjonene for visuelle kunstnere. BONO ble etablert av Norske Billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere fordi de opplevde at det var vanskelig for kunstnere å forvalte opphavsrett på egenhånd. En hyggelig del av jobben er kontakten med medlemmene våre på telefonen. Vi svarer på spørsmål og gir råd til medlemmene i alle spørsmål som har med opphavsrett å gjøre.

Jeg har veldig gode kollegaer som alle er engasjert i arbeidet BONO gjør, og vi har nyttige faglige diskusjoner hver dag.

Hva førte deg til BONO?

Jeg valgte opphavsrett som spesialfag da jeg studerte juss, og det var uten tvil det rettsområdet som interesserte meg mest. Etter å ha hatt ulike stillinger i offentlig forvaltning, begynte jeg å jobbe med opphavsrett i Nasjonalbiblioteket. Da det ble et ledig vikariat som jurist i BONO, ble det en mulighet til å se opphavsretten fra rettighetshavernes ståsted.  Jeg trivdes utrolig godt, og følte at jeg endelig hadde landet på rett hylle. Da stillingen som fast jurist i BONO ble ledig etter en stund, måtte det bli meg som fikk jobben.

Hva er opphavsrett, kort fortalt?

Kort fortalt er opphavsrett betegnelsen på de rettigheter en kunstner har til åndsverk han eller hun har skapt. Grunnlaget for opphavsrett og reglene om dette følger av åndsverkloven og internasjonalt regelverk. Opphavsretten oppstår automatisk når et verk blir skapt, og varer i 70 år etter utgangen av kunstnerens dødsår. Etter en kunstners død går opphavsretten over til arvingene.

Er det spesielle felt innen opphavsretten som opptar deg?

Jeg er opptatt av at visuelle kunstneres opphavsrett blir anerkjent som viktig, og at det er en selvfølge å betale vederlag til kunstnere når deres verk blir brukt.

Det er fremdeles noen som mener kunstnere bør være takknemlige for «gratis markedsføring» når deres verk blir gjengitt offentlig, og bruker det som argument for ikke å betale vederlag. Dette er heldigvis noe vi hører stadig sjeldnere. I følge åndsverkloven har kunstnere krav på et rimelig vederlag når deres verk blir brukt, og dette er en inntekt som bidrar til at kunstnere kan leve av sitt kunstneriske virke.

Kombinasjonen jus og kunst som interessefelt er ikke helt uvanlig. Hva tror du er årsaken til det?

Du mener at mange jurister er interessert i kunst? Kunst kan nok oppleves som en kontrast til jussen, som har strenge rammer og et ideal om klarhet og presisjon, og noen synes nok det er befriende å befatte seg med noe som er mer umiddelbart og appellerer til følelser. Det kan vel også ha noe å gjøre med at advokatstanden tjener godt, og tradisjonelt har hatt råd til å kjøpe kunst.