En fars død

Oslo
Tenthaus
Unteachable Moments

Eli Eines
Hull i hjertet

Lesia Vasylchenko
Postcard From a Nonexicting City

Står til 28. februar, 2021

Bokstavelig- og i overført betydning

Hull i hjertet strekker seg over to intime, hvitmalte rom med lav takhøyde og den vesle utstillingen består kun av fem svart-hvitt fotografier, en installasjon og to takfestede broderte, skjøre, gulnete stoffer. Installasjonen, ned en liten trapp i det første rommet, består av malte, fabrikktilvirkede lister i forskjellige, duse farger og ulike tykkelser. Lister som stedvis står spredt, stedvis sammen og en som står for seg selv. Alle listene, tykke som tynne, strekker seg fra gulv til tak. Sammen skaper de en lys, litt urolig klang i rommet, men en videre betydning av installasjonen forblir ukjent inntil man som publikum kaster et blikk på teksten i utstillingsfolderen. Her blir publikum gjort oppmerksom på at Eines mistet sin far kun ett år gammel og at hans sykdom «hull i hjertet» har påført hennes egen identitet en tilsvarende brist, eller hull, som hun velger å kalle det. Den omtalte installasjonen viser seg å være en slags materialisering - og en forstørrelse av stripene i en pysj hun sitter igjen med etter sin far. Og fargene på listene tilsvarer fargene i hans pysjamas. Følelsen av avmakt og hjelpeløshet er til å ta og føle på. 

Et stoff, en nål, en tråd og farens dikt fra 1944

Eines far skrev i sin ungdom et ekspressivt dikt med to vers knyttet til egen livssituasjon og de mørke fremtidsutsiktene man den gang hadde med en slik sykdom. «Gjennom å overføre hans skrevne ord til tekst, har jeg forfulgt hånden hans i et forsøk på å komme nær en person jeg helst skulle ha kjent, en hånd jeg gjerne skulle ha husket hadde rusket meg i håret. Jeg har prøvd å tyde håndens bevegelse».

Eines har klippet til to store kvadratiske stoffstykker som hun har kantet med bånd og brodert hjelpelinjer i en kulepennliknende blåfarge på begge. Antakelig er farens skrift med svart penn på linjert papir overført til de to stoffstykkene før Eines tok til å brodere hele det ungdommelige, ekspressive diktet, sting etter sting med stor nøysomhet. «Broderiteknikken er så langsom at jeg rakk å dvele ved hvert ord pappa brukte», skriver Eines i nevnte folder.

Empatien med egen far

I samme rom er det montert fem svart-hvitt fotografier på veggene, fotografier av veltrente og fysisk aktive unge menn. Fotografiene er alle tatt av Eines far. Jo lenger jeg står i rommet, jo tydeligere kjenner jeg på kunstnerens sterke empati med en mann som visste at han ville dø ung og som var smertelig klar over at han bar på en livstruende sykdom. Åpenbart skulle Eines ønske at hun hadde fått oppleve han i sitt liv, og hun opplever, slik publikum forstår av utstillingen, en vedvarende følelse av tap. Det kan synes som om medfølelsen med farens smerte er langt større enn medfølelsen Eines har med seg selv: «Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt han at han skulle få reise ut, utdannelse, jobb» osv. 

Ikke én løsning for alle

Ved å dele sin private historie ønsker Eines, slik hun selv formulerer det, å gi andre med tilsvarende opplevelser rom å tenke i. Eines kunstprosjekt er dypt personlig og forankret i egen historie. At prosjektet også har en terapeutisk målsetning står på ingen måte i et motsetningsforhold til kunstprosjektets høye kvalitet: kunstinstallasjonen er resultatet av både en god idé og godt utført håndverk.

Gjennom selv å dvele ved det Eli Eines har dvelt ved, inspireres kanskje – hvis jeg nå skal være litt positiv – publikum til å gå sin egen familiehistorikk og sine egne tapserfaringer nærmere etter i sømmene. Det skjer i så fall på eget ansvar.

Saken er oppdatert 25/2 2021.