fbpx Det er et vi i virus

Det er et vi i virus

Marta Anna Løvberg: Uten tittel, utsnitt av foto på hvit aluminium © Marta Anna Løvberg. Foto: Marta Anna Løvberg / Fotografiens Hus.
Tre fotoserier med ulike tilnærminger til fortellingen om koronavirusets herjinger i vårt land.

Line Ørnes Søndergaard, Marta Anna Løvberg og Charlotte Tjomsland:
Fremmed i det nære
Fotografiens Hus, Oslo

Står til 28. februar

Denne perioden (jeg nekter å bruke den forslitte frasen: i disse tider) med Covid 19 har vært en tid hvor alle har vært preget av viruset på en eller annet måte, og mange har fått utløp for hverdagsfrustrasjonen gjennom samtaler, tekster eller surdeigsbrød. Fremmed i det nære er en gruppeutstilling i Fotografiens Hus med tre fotografer, Line Ørnes Søndergaard (f. 1986), Marta Anna Løvberg (f. 1983) og Charlotte Tjomsland (f. 1983), som er representert med hver sin fotoserie. Avstanden mellom monteringen av de tre fotografenes verk speiler avstanden man kan føle på mellom venner man vanligvis ville gitt en klem.

Galleriet hadde med utstillingen et mål om å skape et rom for refleksjon over tiden som var forbi - under litt mer normale tilstander. At denne utstillingen sammenfalt med den andre bølgen av korona passer imidlertid bra. For - det er kanskje først når vi virkelig føler på restriksjonene og avstandene - at vi kan ha behov for å se på kunst som kan utrykke hvordan det har vært for oss å være alene og isolert.

The social ills prevalent

Marta Anna Løvberg har utdanning innen reklame. Hennes fotoserie, The social ills prevalent, har definitivt et kommersielt preg med sine stilrene utrykk mot en hvit bakgrunn, hvor hun har iscenesatt de sosiale lidelsene samfunnet har vært igjennom i det siste året. Det kunne nesten vært en tidslinje som startet med vår grådige hamstring av doruller, det store hytteforbudet og ansikter skjult bak munnbind og masker.  

Marta Anna Løvberg: Uten tittel, 2020. Foto på hvit aluminium © Marta Anna Løvberg. Foto: Marta Anna Løvberg / Fotografiens Hus

I andre bilder har Løvberg benyttet en mer leken tilnærming, for eksempel ved å forvandle såpe og desinfeksjonsmiddel til en deilig dessert. En appelsin med nelliker, som man vanligvis forbinder med jul, er omgjort til en fremstilling av Covid 19-viruset. Som betrakter innser man, mens man står foran bildeserien, hvordan enkle hverdagslige ting har fått en ny betydning. I de mer detaljerte makrobildene belyser hun andre sider av koronasituasjonen, som det å være fattig og rik under en nedstenging og ensomheten av å isoleres under sosial distansering.

Det hvisker i gresset

Mens Løvberg ga en oppsummering av de sosiale lidelsene under Covid-19 i det norske samfunn, har Charlotte Tjomslands fotoserie, Det hvisker i gresset, som består av seksten bilder i store og små formater, et mer personlig narrativ som tar opp temaer som etnisitet og familie. Mange foreldre har det siste året fått tid til å bli ekstra godt kjent med barna sine med en god del hjemmeskole- og barnehage. Tjomsland har tatt i bruk mobilkamera og fotografert sine to fosterbarns små og store ekte øyeblikk, uten å gjøre seg bemerket, for å unngå oppstilte bilder.   

Charlotte Tjomsland: Refleksjoner #1, 2020. Pigment papir, bambuspapir © Charlotte Tjomsland. Foto: Charlotte Tjomsland / Fotografiens Hus

Denne fotodokumentasjonen har underveis fått Tjomsland til å observere og betrakte barna sine på en ny måte. I lys av Black lives matter-bevegelsen begynte hun å reflektere over sine barns etnisitet. Jeg biter spesielt merke i disse ordene fra pressemeldingen: Jeg ser på dem. På hendene deres. De vakre hendene som jeg elsker; brune utenpå og lyse inni. Fargen deres som ikke definerer dem for meg, men som jeg vet vil være med på å forme dem som mennesker.

Som en med flerkulturell minoritet selv, treffer disse ordene meg midt i hjertet. Tror ingen fra utsiden noen gang har sagt det bedre. Hun har virkelig sett barna sine, kanskje slik hun aldri har gjort før.

SPOR // TRACE

Fotoserien SPOR // TRACE er en serie av tolv fotografiske lysbokser, hvor Line Ørnes Søndergaard visualiserer Covid 19-viruset, som i virkeligheten er usynlig for det blotte øyet. Søndergaard har fotografert sine omgivelser, og deretter hullet fotografiene slik at de framkommer som lysende prikker - der hun ser for seg spredning av virus kan finne sted. Disse fotoboksene viser til vårt endrede tankemønster på individnivå, som unngår å ta på steder der en ser mulige spor etter viruset på offentlige steder.

Line Ørnes Søndergaard: Uten tittel, 2020. Pigmentprint på UV-belagt plexiglass, lysbokser i bjørk, ledlys © Line Ørnes Søndergaard. Foto: Line Ørnes Søndergaard / Fotografiens Hus.

Utstillingens interaktive formidlingsgrep er en rekke kort basert på Søndergaards teknikk med foto og håndlagede hull. Kortene ligger stablet i konvolutter ved siden av en lys-sokkel. Her kan vi som betraktere forsyne oss av et kort, holde kortet opp mot lys-sokkelen i galleriet eller en annen lyskilde, slik at virusets fremkommer i form av små lysende prikker. Det er ikke gull alt som glitrer, med det er gøy å få med seg en liten prototyp inspirert av hennes egne verk.

Kunstterapi

Fremmed i det nære handler rett og slett om viruset som et fremmedelement, som har forstyrret den normale hverdagen vår på ulike måter. Jeg hopper fortsatt i sofasetet når jeg ser noen håndhilse på film. Personlig kjenner jeg meg aller mest igjen i fotoboksene, siden jeg tenker og ser viruset overalt i det jeg går ut døren. Å invitere tre ulike kunstnere og montere fotoseriene deres adskilt – nesten som tre separatutstillinger - gir de tre ulike narrativene plass og rom til å fortelle hver sin fortelling. Mens noen har taklet denne perioden ved å snakke med andre eller skrive, har jeg selv hatt behov for å bearbeide den tunge tiden gjennom reparerbare kunstmotiv med gjenkjennelige elementer fra pandemien. Takk for terapitimen, sier jeg, mens jeg retter dette lekne kortet mitt fra Søndergaard mot lyset fra den blå himmelen.

Kort fra fotoserien Linn Ørnes Søndergaard: SPOR // TRACE, 2020. Foto: Meera M Kaur

Stikkord