Bebudelsen. Det skjønneste kristne motiv

Sandro Botticellis kjente maleri Bebudelsen, 1489-90 (tempera på treplate, 150 cm x 156 cm) i Le Gallerie degli Uffici i Firenze. Foto: Wikimedia Commons

Etter å ha latt det ene kunstverk etter det andre fra tidlig kristen tid til i dag, defilere forbi i tankene, satt jeg igjen med Sandro Botticellis bebudelsesscene i Uffizi galleriet i Firenze, som uttrykk for et skjønt og kristent motiv i kunsten. Opprinnelig malt ca. 1489 som alterbilde for Guardi kapellet i Santa Maria Magdalene de’ Pazzi.*

Bebudelsesmotivet

Bebudelsesmotivet peker på de skjønneste tanker og ideer vi kan forbinde med den kristne tro, kultur og fortelling. Men, bærer også bud om alt det forskrekkelige vi finner av svik, gru og korsfestelse som følger, riktig nok med løftet om frelse som en lykkelig slutt (med trusselen om evig fortapelse og helvete som en mulig utgang for den som ikke tror). Det skildrer det øyeblikk der alt fortsatt ligger i kim. Motivet er hentet fra Lukasevangeliet, der engelen Gabriels hilsen til Maria med ordene: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!». Etter å ha lyttet til Gabriels forklarende ord, godtar Maria sin skjebne, og lar det skje.

Motivets spill av motsetninger

Botticelli visualiserer fortellingen gjennom et spill av motsetninger. Kroppen beveger seg samtidig i to retninger. Knekken i knærne viser en bevegelse bort fra engelen, mens overkroppen er vendt mot Gabriel i spent forventning. Hendenes bevegelse uttrykker at hun tar imot budskapet. Samtidig bøyer hun hodet i ydmykhet og ser ned i aksept for den oppgaven Gud gir henne. Marias dreining av kroppen har sitt tilsvar i de voldsomme bevegelsene i vinger og drakt hos Gabriel. Bevegelsene står i kontrast til arkitekturen, som er nesten minimalistisk stram og geometrisk. Når vi kikker ut av vinduet, fanges blikket først opp av en have innrammet av murer – i likhet med den hvite liljen – et symbol for Marias jomfruelighet. Jomfruen er beskyttet mot de farer som lurer i samfunnet og naturen utenfor murene. Det verdslige, med sitt potensial for det uskjønne, må temmes. Våre forestillinger om naturen som skrekkelig og skremmende, har lange aner tilbake, og kristendommens forestillingsverden er del av den arven. Men også landskapet er hyllet i et himmelsk og forsonende lys.

Botticelli fanger opp uroen som preget hans samtid. Han ga visuell form til brytninger innenfor kirken og innenfor det verdslige samfunn. Spenningen i Botticellis bilde strekker seg ut over hvordan bildets komposisjon er organisert over motsetningspar.

Håndverksmessig verkstedmodell

Herbert P. Horne, som har skrevet den klassiske monografien om Botticelli, utgitt i 1908, skriver at dette bildet, til tross for sine fortrinn, må regnes som et arbeid som i store deler er malt av assistenter. Kanskje på grunnlag av en tegning av Botticelli. For den konservative skjønnånd, er dette forskrekkelig, og nok til å undergrave opplevelsen av kunstverket som skjønt. For å være skjønt må kunstverket bære frem kunstnerens mystiske ånd. Det må ikke være et produkt av en kunstfabrikk. Botticelli viser oss at det er tøv. Han brukte den håndverksbaserte verkstedmodellen, som utnyttet lærlingen som billig arbeidskraft underordnet spesialister, innenfor en produksjonslinje med ham selv som varemerkebyggende generaldirektør. For noen år tilbake så jeg en utstilling i Berlin med et utall verker, som alle var resultater av denne moderne produksjonstenkning omkring organisering av arbeidet, som vi i dag finner hos en kunstner som for eksempel Jeff Koons.

Botticellis betydning

Når vi ser tilbake på Botticelli, er det nesten ikke mulig å overse at blikket vi retter mot hans kunst, i stor grad er formet av den rollen han fikk for kunstnere og kunsthistorikere på 1800 -tallet. Den dyrking av den rene linjen som bukter seg rytmisk frem i prerafaelittenes flommende hårmanker og bølgende drakter frem til Munchs malerier fra 1890-årene, med selveste Madonnaen som hovedverket, er utenkelig uten denne referansen til Botticelli. For kunsthistorikere, er Aby Warburgs avhandling om Botticelli fra 1893, selve grunnsteinen i moderne forskning som søker seg under huden på kunsten gjennom grundige kildestudier og påvisning av forbindelser mellom tekster, bilder og den sosiale kontekst.

Når mitt valg falt på Botticelli, innser jeg at det avslører et syn på kunst, der det at kunstverket inneholder spenninger knyttet til motsetninger, uro, brudd, overskridelse og med det også en bevegelse fra det skjønne til det heslige, er kvaliteter jeg setter foran det at noe hviler i evig sluttet, fullkommen harmoni.

* Ansvarlig redaktør for Kunstavisen, Mona Gjessing, ga Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, i oppgave å velge seg et skjønt verk fra kunsthistorien til publisering den 23. desember - i forbindelse med julehøytiden.