Lerretets liv og levnet

STANDARD (OSLO)
Julia Rommel
Burnt Toast 
Står til 13. september

Klassisk stoff
Utstillingen «Burnt Toast» på STANDARD (OSLO), galleriets tredje solo med amerikanske Julia Rommel, synes først og fremst inspirert. Rommel fortsetter å spille ut maleriets (evinnelige) problemstillinger. For her handler det i høy grad om formale muligheter: formenes fortetting, fargenes interne spillerom og kompositoriske forskyvninger. Her i byen ble kunstneren sist sett på Astrup Fearnley Museets fine sommerutstilling «Space Making», hvor Rommel fremsto som en uanstrengt representant for maleriets fastholdelse av egne romlige virkemidler. Via klassiske problematikker klarte denne utstillingen på rolig vis å fange blikket, uten å måtte ty til overdrivelser, hype eller alarm. Denne lite bekreftelsessyke tendensen gnistrer videre i «Burnt Toast».

Stiftet og brettet ut
Rommel har gjort en type abstrakt maleri med objektkarakter til noe av en spesialitet. Hennes særegne konstruksjonsmetode skaper sammensatte flater, både ved å jobbe med diptyker, men spesielt ved at lerretene selv strukturerer geometriske former, som en slags appendiks. I prosessen spenner nemlig Rommel opp lerretet flere ganger, over blindrammer i ulike størrelser, etterfulgt av nye fargelag. Lerretsduken strammes og løses opp, for å igjen bli festet. På den måten flytter stifter over til fronten, hvor de blir semiabstrakte og rytmiske. Det materielle støtteapparatet titter fram, i likhet med hull og folder i lerretet. Nokså finurlig, men også enkelt. 

I diptyket Calendar Year (2025) står en solgul flate mot en mørk blå, mens en grønn linje skjærer smått diagonalt gjennom en ytterkant, og sveiser sammen maleriets egne interne stadier. Overmalingene dekker ikke, og i gliper får man så vidt fatt i underliggende penselstrøk, noe som i drypp påvirker hele komposisjonen. Kalenderen tittelen hinter om snurper sammen lange tidsrom, og korte episoder kan fungere som skjerpende snitt. 

Disse maleriske flatene fremstår som en slags ekspanderende oppussingsprosjekter som forteller om sin egen prosess over tid. Som byggmester disponerer Rommel maleriets flathet; hun spleiser, fjerner, utvider og gjenbruker maleriets komponenter. Flaten behandles inngående, malingen legges på med ulik tykkelse, både ekspressiv og dempet, ofte minimalistisk forenklet i formen. Linjer mellom fargefelt, men også markeringene fra blindrammene i selve lerretet, skaper dynamikk i komposisjonen. Denne åpenbare konstruksjonen skaper en slags ekstra rom, like smarte og diskrete som bortgjemte luker i et båtinteriør. 

Fysisk format 
Inkluderingen av egen fremstilling, sugd inn i verket, mangler ikke akkurat kunsthistoriske forelegg, hvor både den flamske barokkmaleren Gijsbrechts illusoriske baksider eller Robert Lichtensteins rastrerte atelier-oppstillinger av bortvendte malerier begge har bidratt, for å nevne noen litt tilfeldige navn. Disse selvbevisste triksene tilslører og avkler produksjonen parallelt. Men Rommels abstrakte variant handler heller om å forhandle med selve lerretet. Det hele er materielt betinget, og på den måten like gjerne en fjern slektning av Robert Morris’ snedige Box with the Sound of Its Own Making (1961), en treboks med lydopptak av saging og snekring fra egen tilblivelse. Røffheten i den fysiske prosessen er ikke skjult, men turnert. 

Rommels tekniske metode ser ut til å uttrykke en vilje til å tøye, kanskje også en aksept for å skifte mening eller vingle, fremfor å illustrere parat fleksibilitet. Særlig i maleriets ytterkanter ser man sporene etter tidligere faser, smale spalter som uperfekte rammer. Å vie ytterkantene oppmerksomhet virker her mer givende enn å sikte seg inn mot sentrum. Rommet rundt settes i parentes, en ambivalens oppstår mellom konvensjonell innramming og frislipp av malerisk materiale. Rommet er brettet, og tiden er krum, som de sier. 

Bare farger 
Tittelen «Burnt Toast» slentrer inn i hverdagen uten patos, liksom full av små tabber og morgenrush. Maleriet med samme tittel, understreker denne friskheten og motviljen mot de store ambisjonene på mediets vegne. Vertikale felt veksler mellom virvlende lavendel og noe mer jordbundet, med hissige røde innslag i nedre kant. Rommels malerier inntar en udramatisk og observerende posisjon. De har blitt omtalt som en type strukturalisme, men kan i litterær forstand hvorfor ikke like gjerne peke på en slags gjenstridig poststrukturalisme, for vår tid, som legger trykket på margene. Apropos, litteraturteoretikeren Roland Barthes hevdet at hvis han hadde vært maler, skulle han bare gå for farger – fordi de var fritatt for imitasjon, analogi og natur. Sonia Delaunay, derimot, kalte fargene sine ting som krokodille, kaktus og korint.  

En personlig organisering av paletten ser ut til å ligge til grunn også for Rommels malerier, som i det sofistikerte Plethora (2025), med sine stående spalter eller søyler med overmalinger i ulike sjatteringer. Gjennomlyst grønngul i en juicy koloristisk masse, det er så man får lyst til å slurpe det i seg. I «Burnt Toast» står disse smått svermeriske fargekavalkadene, du vet aldri helt hvordan fargene treffer deg, i kontrast til noe hardere. Særlig merkbare er mørke, tilsynelatende helt svarte malerier, som monokrome Hard Copy (2025). Det lille lerretet Daggers (2025) uttrykker på sin side på en ideell måte glidende spenninger mellom avkoblet og konsentrert, kaos og lykketreff. En vertikal form skjærer gjennom et midnattsblått tåkeland, eller haler ut lys fra baksiden av et henslengt forheng. På hugget.