Vinnerne av DNBs kunststipend 2025 kåret: To trekker seg.

Oppdatert onsdag 17. desember 12:34
Kunstavisen erfarer at Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend 2025 på 300 000 kroner i år tildeles alle de tre nominerte (herunder to kunstnerduoer) som er en del av årets «Stipendutstilling»:  – Ellinor Aurora Aasgaard (f. 1991) og Zayne Armstrong (f. 1986), Rafiki (f. 1989), samt Katarina Skjønsberg (f. 1987) og Ihra Lill Scharning (f. 1986) som utgjør PURPOSE CORE. Rafiki og Ihra Lill Scharning er imidlertid uenige i juryens avgjørelse og ønsker ikke å motta prisen, opplyses det i juryens uttalelse [red.under her]. Kunstavisen har forsøkt å komme i kontakt med Rafiki og Ihra Lill Scharning for å få en videre begrunnelse, men har foreløpig ikke kommet gjennom.  

Juryen har ifølge daglig leder ved Oslo Kunstforening Elisabeth Byre hatt en grundig prosess. Juryen består av: Ana María Bresciani (juryleder), kurator ved MUNCH, Pedro Gómez-Egaña, billedkunstner og professor ved Kunsthøgskolen i Oslo, Sandra Mujinga, billedkunstner og musiker, Axel Wieder, direktør ved Berlin Biennale og Elisabeth Byre, kunstnerisk leder ved Oslo Kunstforening.

Her er juryens uttalelse:

– Juryen anerkjenner at de tre prosjektene som er presentert i utstillingen i Oslo Kunstforening og på Deichman Bjørvika holder et høyt kunstnerisk nivå og representerer nyskapende kunstneriske måter å tenke på. De presenterer ulike tilnærminger til kunstnerisk praksis og til det å være kunstner i dag. Hvert av prosjektene presenterer samfunnsmessige temaer gjennom kunstneriske virkemidler, samtidig som de utfordrer utstillingsformatet både fysisk og symbolsk. I en installasjon bestående av maleri, video og en publikasjon tar Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong for seg rollen til kreativt arbeid – som kunstnerisk virksomhet – i post-fordistiske samfunn. De eksperimenterer med ulike former for ufullstendighet, men også med fankultur. Duoen PURPOSE CORE (Ihra Lill Scharning og Katarina Skjønsberg) arbeider sammen basert på konkrete konseptuelle manifester som er både alvorlige og humoristiske. Verkene for de to utstillingsstedene antyder nye måter å forholde seg til fysisk tilgjengelighet på. Rafikis arbeider skildrer vitnesbyrd og erfaringer fra krigens grusomheter i Øst-Kongo og dens historie forankret i kolonialistiske maktforhold. Med utgangspunkt i personlige erfaringer gir Rafiki verkene både tyngde og verdighet. Juryen var dypt imponert over de tre presentasjonene og deres grundige undersøkelse av samtidens realiteter. Utstillingen som helhet fremhever de komplekse måtene kunstnerisk praksis eksisterer på i dag, innenfor sosiale rammer og politiske forhold. I denne sammenhengen besluttet juryen å dele prisen likt mellom de tre prosjektene, og å ikke prioritere én tilnærming fremfor andre. Denne beslutningen fremhever deres sameksisterende forskjeller og søker å anerkjenne lagene av samarbeid, kunnskapsproduksjon og eksperimentering som ligger i kjernen av hver av de kunstneriske praksisene. Oslo Kunstforening har informert kunstnerne om juryens avgjørelse. Rafiki og Ihra Lill Scharning er uenige i juryens avgjørelse og ønsker ikke å motta prisen.

Nytt samarbeid med Deichman Bjørvika
Stipendutstillingen 2025, som står til 11. januar, skiller seg fra de tidligere gjennom et nytt samarbeide med Deichman Bjørvika, hvor man har fått mulighet til å oppleve verk av de nominerte i et annet rom og en annen kontekst. Først og fremst har denne delingen av utstillingsflaten ekspandert presentasjonsmulighetene, men også stimulert et større publikum.

Under stipendutstillingen presenterte duoen Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong Stretched – en tverrestetisk installasjon bestående av malerier, en publikasjon og en animasjonsfilm. I verket, som vises i Oslo Kunstforening og i en tilpasset versjon på Deichman Bjørvika, utforsker duoen «arbeid» i vid mening; hva det representerer og hvilken plass kunstnerisk arbeid har i en senkapitalistisk fase hvor privat og offentlig, personlig og kollektivt er blitt deler av det samme feltet. Innenfor disse tematikkene trekker de tråder helt tilbake til 1400-tallets religiøse ikonografi.

Duoen PURPOSE CORE (Scharning og Skjønsberg) har siden 2013 jobbet sammen i skjæringsfeltet mellom film, installasjon og performative prosjekter. Film er det sentrale mediet, hvor duoens to alteregoer PURPOSE og CORE blir projeksjonsflater for å eksistensielle og dogmatiske spørsmål knyttet til identitet, tilgjengelighet, kropp, og kreativitet. Duoen har jobb med manifestliknende uttrykksformer og beskriver sin egen praksis slik: «PURPOSE CORE hyller produktivitet, kreativitet, livets trivialiteter og eksistensielle utfordringer. Er tilgjengeliggjøring, praktiske hensyn og informasjon i veien for kunstens autonomi? Spørsmål PURPOSE CORE griper an uten å nøle. Med ufravikelige regler etterstreber vi å nå så mange som mulig med en variasjon av løsninger for tilgjengeliggjøring av kunsten». I stipendutstillingen møter man blant annet verket Dyadiske følger som blir en summarisk bearbeidelse av duo-logikkens kreative konsekvenser. Majoriteten av PURPOSE COREs bidrag befinner seg på Deichman Bjørvika.

Den Oslo-baserte kunstneren Rafiki jobber mellom den norske hovedstaden og Cape Town. Hennes kunstneriske praksis er grunnleggende tverrfaglig og strekker seg over arbeid som kunstner, redaktør og kurator. Fotografi, tekstil, vev, tekst er alle medier og materialer hun utforsker med utgangspunkt i spørsmål knyttet til blant annet minner og migrasjon. Den afrikanske diasporaen er blitt et prisme for Rafikis arbeid med traumene etter krigene i Kongo, men også de historiske overgrepene på den lokale kulturen. Hva hun kaller sin «auto-etnografiske» metode blir en måte å bryte med koloniale epistemer og vitensformer. F.eks. blander hun astrofysisk tenkning med sentral-afrikansk kosmologi, og søker i dette å undersøke de menneskelige bindeleddene på tvers av estetiske, kulturelle og sosiale grenser. På stipendutstillingen presenterer Rafiki blant annet fotobaserte billedtepper som hun har gjenskapt ved bruk av perler; videokollasjer som forener ulike medieflater med oppvekst i Øst-Kongo som et bakteppe; i Kasala for the Living  Dead tematiseres «kasala», som er en del av den kongolesiske Luba-tradisjonen, et poetisk og performativt sjangeruttrykk knyttet til større sosiale kontekster. Her trekkes betrakteren inn i et sorgarbeid som dveler ved spesifikke og allmenne tapserfaringer.

Kunstavisen får begrunnelsen fra Rafiki og Ihra Lill Scharning i løpet av kort tid. Saken oppdateres.