Unødvendig komplisert

Nasjonalmuseet
Villa Stenersen
Espen Gleditsch: Sanatorium Stenersen
Utstillingen står til 31. august

Finnes det mer eller mindre helsebringende arkitektur: Hus som kan hjelpe deg å bli frisk hvis du er syk? Dette er spørsmål fotokunstner Espen Gleditsch beskjeftiger seg med i sitt prosjekt Sanatorium Stenersen. Utstillingens tema er sammenhengen mellom funksjonalismen og den klassiske helsearkitekturen.

I aktiv dialog med arkitekturen
Espen Gleditsch viser et utvalg fargefotografier i Arne Korsmos ikoniske Villa Stenersen på Vinderen i Oslo. Tross et visst forfall er fortsatt den gamle kunstsamlerresidensen vakker der den ligger i den store frukthagen med utsikt over byen. Det er Statsbygg som forvalter det vernede huset, og Nasjonalmuseet som har i oppgave er å formidle det. Det er første gang museet nå bruker dette viktige stykke norsk arkitekturhistorie som en direkte del av en utstilling.

Det synes jeg fungerer veldig fint. Jeg liker hvordan fotografiene aktivt går i dialog med arkitekturen. Bildene blir som vinduer mot alternative utsikter. Særlig fint fungerer det i det grønne baderommet, der fotografiet av en glassflate dekket med damp, spiller opp mot den grønne våren som bruser utenfor vindusruten, og baderomsspeilet der jeg ser meg selv som en del av den underlige dialogen mellom disse representasjonsmetaforene.

Både museet og Gleditsch selv skal ha ros for hvordan dette er løst. Siden bygget er vernet, er det ikke lov til å henge noen ting på veggene. Bildene er derfor nokså diskret montert på stålrør som er spent opp mellom gulv og tak.

En ambisiøs reisefortelling
Men hva slags fotoserie er det egentlig Gleditsch har skapt?
Noen bilder viser arkitektoniske detaljer og stemninger fra nettopp Villa Stenersen: Som nærbildet av en glassdør som fremstår nesten som et ensfarget hvitt maleri, der døråpningen tegner en mørk linje i den hvite flaten [Red. se bildet under].

Et annet bilde viser et gardin som er trukket for, der bare en flik av en utsikt så vidt er synlig bak foldene i det luftige stoffet. Men utstillingen byr også på bilder og glimt av hus og steder fra en reise Gleditsch la ut på for å utforske forholdet mellom modernismen og sanatoriearkitekturen. Det er noe ambisiøst og storslagent over denne reisefortellingen: Selv om han neppe hadde behøvd å farte fra de finske skogene og den norske fjellheimen og helt opp til de sveitsiske alpene for å få svar på disse spørsmålet; Det er nemlig en ganske kjent sak at helse og sunnhet, frisk luft, lys og hygiene sto meget sentralt for de store modernistiske arkitektene. At de hentet inspirasjon fra sanatoriearkitekturen, er vel også en kjensgjerning. Så rent idémessig baserer ikke prosjektet seg akkurat på nybrottsarbeid.

Men nå er jo dette heller ingen forskningsrapport, men et kunstprosjekt. Hvis vi altså ser bort fra alt tekstmaterialet og bare forholder oss til bildene; hva er det så han har funnet på sin reise, og som han her viser oss? Hva kan egentlig bildene si oss om tematikken? Og det er her det etter min oppfatning blir litt spinkelt. Jeg opplever ikke at bildene utforsker disse sammenhengene i noen videre grad. De fremstår mest som løsrevne, tilfeldige, hyperestetiske glimt: De er utvilsomt teknisk dyktig utført, men gjennomgående litt intetsigende. Her finner vi nærbilde av en glassfasade og en skinnende gul trappeoppgang. Bilder som viser alt fra et spektakulært fjellandskap og en gyllen solnedgang til en lukket persienne og et fuktig furutre.

Kanskje gjør Gleditsch det hele unødvendig komplisert. Bare samtalen han klarer å skape mellom bildene og villaen er jo spennende nok i seg selv. Prosjektet ville kanskje ha blitt mer interessant og langt mer fokusert hvis han hadde begrenset sine undersøkelser til å handle om Villa Stenersen. Hvorfor trekke inn den store helserelaterte tematikken som han ikke helt klarer å levere på?