Suggererende og tidvis desorienterende

BERGEN
Festspillene i Bergen 2025
William Kentridge
The Great Yes, The Great NO
Kammeropera
Grieghallen 22. mai

Når den sørafrikanske multimediekunstneren og QSPA Lifetime Achievement Award-vinneren 2022 William Kentridge bringer sitt nyeste allkunstverk The Great Yes, The Great No til scenen i Grieghallen, er det gjennom en sammenføyning av språk og referanser som utfordrer konvensjonelle forståelsesformer. Allkunsterket befinner seg i krysningsfeltet mellom politisk teater, visuell kunst og opera, og Kentridge trekker veksel på estetiske grep brukt i så vel dadaisme som surrealisme. Spor av begge bevegelser er til stede gjennom hele den poetiske forestillingen – i det drømmeaktige og det ubevisste og i måten språk, bilder og musikk gir assosiasjoner heller enn forklaringer. Musikalsk trekkes det først og fremst veksel på sørafrikanske sangtradisjoner og karibisk musikk, men brokker av vestlig kunstmusikk dukker også opp. Blant annet oppfattes et Erik Satie-liknende strekk og et kort nikk til Franz Schubert. Ulike uttrykk og medier stanger mot hverandre og skaper stor spenning.

Den frie sammenstillingen av elementer fra fortid og nåtid og det energiske drivet fremover i forestillingen er noe man drar kjensel på fra tidligere Kentridge-produksjoner og The Great Yes, The Great No representerer ikke noe fullstendig nytt i han oeuvre. Det gjør det ikke nødvendigvis lettere å følge med – selv om motivasjonen er der.

Påkaller de døde
Rammefortellingen er forankret i en historisk hendelse: et passasjerskip som i 1941 forlater det okkuperte Marseille med kurs mot Martinique i Karibia. Ombord er flyktninger som forsøker å unnslippe nazismen – jøder, kunstnere, intellektuelle og andre forfulgte. Skipets kaptein er Kharon, oppkalt etter fergemannen fra gresk mytologi som frakter sjeler over til dødsriket. I The Great Yes, The Great No er han gitt evnen til å påkalle de døde, men også folk fra fremtiden, slik at de kan komme ombord i skipet og delta i maskespill og historiefortelling om hverandre.

I tråd med Kentridges sans for det flertydige, glir vi kontinuerlig inn og ut av tid og rom. Historiske personer som dikterne André Breton, Aimé og Suzanne Césaire, samt poeten og psykiateren Frantz Fanon, dukker opp i ulike konstellasjoner. Masker av navnesøstre fra forskjellige tider og kulturer holdes også frem: Josephine Baker og Josephine Bonaparte.

I historiske fotografier projisert på veggen skimtes, blant annet, Trotskij, Stalin og Triumfbuen i Paris. Fotografiene veksler med tekstprojeksjoner, gamle kart og stop-motion animasjoner i kull, som kanskje er dét mange først og fremst forbinder med Kentridge i dag. Også de mange skyggespillene på et digert oppspent lerret i bakkant av scenen bidrar til å skape bevegelse. Sangerne og danserne beveger seg innenfor en scenografi som gir assosiasjoner til en mekanisk, poetisk labyrint – i konstant forvandling. Det skjer noe hele tiden.

På tvers av århundrer
Librettoen fremføres på syv språk, flere av dem afrikanske, og består av tekstfragmenter hentet fra blant andre dramatikerne eller poetene Aiskhylos, Anna Akhmatova, Bertolt Brecht og Vladimir Majakovskij. Resultatet er en intertekstuell klangbunn som understreker verkets transkulturelle og transhistoriske ambisjon.

Bærende elementer
Innenfor dette komplekse rammeverket fremstår de musikalske og performative prestasjonene som sentrale holdepunkter. For mitt vedkommende er det de eminente vokalprestasjonene, dansen og den spektakulære bruken av de svære, flate maskene i papp og de snakkende espressokannene i stål som først og fremst holder konsentrasjonen oppe gjennom forestillingen. For, når sant skal sies, faller jeg av og til av i forsøket på å forbinde det ene tablået med det andre. Heldigvis er noen elementer konstante.

Kaptein Kharon, spilt av Hamilton Dhlamini, tilfører forestillingen en spenning. Han har både et lekent oppsyn og et myndig scenisk nærvær. Stemmeprakten i det kommenterende kvinnekoret er også i en klasse for seg, og som publikum er det lett å føle en tillit til at akkurat disse kvinnene med de store stemmene vil evne å reparere hva det nå enn er som har gått i stykker. «The Woman Pick Up the Pieces», synger koret og vekker optimisme i salen.

Gir ingen endelige svar
Selv om The Great Yes, The Great No utspiller seg i et bestemt historisk øyeblikk, er det på et vis vanskelig ikke å lese forestillingen i lys av vår egen samtids migrasjons- og kriseerfaringer. Skipet fra Marseille over Atlanterhavet lar seg, for eksempel, forbinde med flyktninger som tar livsfarlige reiser over Middelhavet. Og kriser rundt krig, den tilspissede politiske situasjonen og miljøkatastrofene i vår tid kunne vært nevnt i fleng. Det hører i så måte med i denne anmeldelsen å gjøre oppmerksom på at det under forestillingen torsdag kveld dukket opp fire demonstranter fra gruppen Folk mot Fossilmakta mot Festspillenes samarbeid med Equinor. Før de ble oppfordret til å forlate salen, hadde de holdt opp et banner med teksten «Fri kunsten fra oljespons». At nåtiden praktisk talt kommer rett på dør, trekker ikke den aktuelle forestillingen ned. I andre sammenhenger kan det være annerledes.

Likefullt: William Kentridges aktuelle verk The Great Yes, The Great No er et flersjiktet verk som nettopp inviterer publikum til å tåle fravær av én enkelt betydning eller én endelig konklusjon – og som, helt i tråd med surrealismens program, heller påkaller spørsmål enn svar.