Intervju med Catherine Opie om dagens USA – Jeg antar at jeg blir her og kjemper

Catherine Opie/Courtesy of Catherine Opie Studio
Nylig holdt den danske kunsthistorikeren og fotografiforskeren Louise Walthers en kunstnersamtale med Catherine Opie på Det Kongelige Bibliotek i København. I samtalen ble det gitt uttrykk for at situasjonen for kunstnere i USA under president Donald Trump er veldig vanskelig. I forrige uke tok Kunstavisen en telefon til Opie for å følge opp utviklingen.
Samtalen i København var veldig inspirerende, men det ble også sagt mye om situasjonen i USA for kunstnere og LHBTQ+-samfunnet som var ganske skremmende. Hvordan er situasjonen for deg akkurat nå – etter Trump – som kunstner og som person?
Situasjonen er rett og slett deprimerende for meg som amerikaner. Jeg er veldig overrasket over av majoriteten av velgerne stemte på han, men jeg tror samtidig at mange mennesker faktisk ikke stemte. Og det er jo en del av problemet; hvordan kan vi gjenreise demokratiet ved å få folk til å stemme? Jeg tror problemet delvis skyldes selve valgsystemet i USA. Folk går ikke og stemmer fordi de ikke tror at deres stemme betyr noe. Likevel går Trump rundt og sier at han vant folkets stemmer.
Det er en skremmende tid for Amerika, for å si det rett fram. Hvordan hans lederskap vil virke inn på meg personlig, er jeg litt usikker på. Det er allerede gjort restriksjoner i forhold til homofile og lesbiske, man har gått ut mot transpersoner, det skal deles ut noen helt bisarre moderskapsmedaljer til kvinner som føder mer enn seks barn! Situasjonen er svært urovekkende, men jeg flykter ikke. Hvis jeg skulle flytte noe sted, måtte det være til et land som Norge. Deres land har gjort inntrykk på meg på en måte som jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Jeg føler meg alltid hjemme i Norge, på tross av visse språklige barrierer. Fra min forrige reise gjennom fjell-landskaper i Norge har jeg laget en fotoserie som skal vises på PoMo i Trondheim til neste år.

Et av Catherine Opies «portretter» av norske fjell, som Opie refererer til i samtalen med Kunstavisen, vises for tiden i utstillingen Gjennom årstidene. Christen Sveaas' Kunststiftelse på Henie Onstad Kunstsenter. Til venstre; Catherine Opie, Untitled #3 (Norway Mountains), 2024. Privat samling; Christen Sveaas' Kunststiftelse. ©Catherine Opie/BONO, Oslo 2025. Til høyre; Ed Ruscha, Mountain Standard, 2000. Christen Sveaas' Kunststiftelse ©Ed Ruscha /BONO, Oslo 2025
Jeg var så glad for det jeg oppdaget på min reise i Norge rundt andre forestillinger om identitet – identitet knyttet til steder. Det har skjedd kun to ganger at jeg har laget serier av arbeider i andre land enn USA. Den ene serien var den jeg laget fra Vatikanstaten og den andre fra min reise i Norge. Ellers er jeg selvsagt svært opptatt av amerikansk politikk knyttet til identitet. Jeg antar jeg kommer til å bli her og kjempe.

Deler av serien fra Vatikanstaten ble vist i Oslo i fjor. Installation view, Catherine Opie, Walls, Windows and Blood, Peder Lund, Oslo, Norway, 2024. © Catherine Opie, courtesy the artist and Peder Lund.
Photo: Uli Holz © Peder Lund
I april leste jeg i New York Times at Trump-administrasjonen søkte etter kunstnere som ville bidra til en skulpturpark; National Garden of American Heroes. Et av kriteriene for tilvirkningen av skulpturene er at de må være fremstilt på en realistisk måte og at modernistiske eller abstrakte uttrykk ikke er tillatt. Retningslinjene gir assosiasjoner både Stalin og Hitlers estetiske preferanser...
(Catherine Opie ler oppgitt.)
Det er jo helt forferdelig. De har jo nå tatt over The Kennedy Center [red. The John F. Kennedy Center for Performing Arts], J. D. Vance er nå leder for The Smithsonian Institution. Selv skal jeg ha en stor utstilling ved The National Portrait Gallery i London i mars neste år og vi hadde håpet at utstillingen skulle vandre videre til The National Portrait Gallery her i USA – det har lenge vært en drøm for meg å få til noe slikt. Når jeg kaller mine bilder av norske fjell for portretter, prøver jeg å diskutere hva nasjonal identitet kan være. Jeg utforsker ideer om identitet knyttet til det faktum at det en gang ikke fantes hverken nasjoner eller grenser her på jorden. Hva er den kolonialistiske forståelsen av amerikansk kunst? Inkluderer det at vi skal omskrive historien og, nok en gang, viske ut slaveriet? Jeg mener, det tok jo meg en hel barndom å forstå slaveriet. Vi lærte ikke om dette på skolen. Og Amerika er bare storslått på grunn av menneskene. Grunnen til at dette landet er interessant, er at det alltid har vært en multikulturell plattform og at det har blitt jobbet for å ivareta kompleksiteten. Tanken på at Trump nå slipper inn hvite sørafrikanere med henvisning til folkemord samtidig som vi støtter krigen i Gaza – det er absolutt skremmende.
Den amerikanske regjeringen åpnet nylig portalen for forslag til paviljongen ved Veneziabiennalen, med nye retningslinjer preget av trumpisme som legger vekt på «amerikanske verdier» og «amerikansk eksepsjonalisme», samt restriksjoner mot å «fremme mangfold, likestilling og inkludering». Hva er din reaksjon på dette?
Det er ille. Selv har jeg mange venner som har stilt ut på den amerikanske paviljongen i Venezia. Det er jo virkelig interessant, for paviljongens arkitektur er jo nyklassisistisk [red. jeffersonian], ikke sant, og det er jo en arkitektur som i disse dager støttes av Trump. Kunstnerne jeg kjenner har alle tatt noen grep for å problematisere hva denne arkitekturen gjør med kunsten som vises her. Kanskje det vi får se er virkelig dårlig AI-kunst? Det virker som om det er det Trump foretrekker. At han fremstilte seg selv som paven, er veldig problematisk, slik jeg ser det. Så, hva er egentlig amerikansk kunst? Er det vaiende flagg? Hva er forskjellen på høykultur og lavkultur? På en bisarr måte ser det ut som at Trump bryr seg om arbeiderklassekultur. Men det han gjør er skadelig for arbeiderklassen. Det er totalt uakseptabelt. Jeg sliter fælt med hykleri. Det er en av mine kjepphester som kunstner; å motvirke hykleri.
Jeg skal ha en stor utstilling i Tyskland neste år, på Fridericianum i Kassel. Utstillingen skal ta for seg historiene om Bauhaus og Documenta, og skal se nærmere på Tysklands forhold til Hitler. Det hele satt i sammenheng med det som skjer i USA nå, under Trump. I utstillingen utforsker jeg hva utopi og dystopi er og knytter det opp mot konflikter og autoritære regimer.
Men hvor eksplisitt kan ditt kunstneriske uttrykk egentlig være i dag? Hvis du uttrykker deg anti-amerikansk, antifascistisk, eller at du sammenligner amerikansk politikk med fascisme eller nazisme i Hitler-Tyskland, hva vil skje? Kan du bli nektet innreise igjen?
Det er en mulighet. Det er allerede kunstnere det har blitt laget vanskeligheter for. Jeg har vært, og er, en veldig grensesprengende kunstner, men har alltid utfordret grensene med en sterk sans for estetikk, på et vis. Derfor blir jeg ikke sensurert. Jeg bruker ikke overfladiske slagord. Jeg har skapt meningsfull kunst knyttet til kompleksiteten rundt spørsmål om identitet, men fundamentet i mitt uttrykk er alltid menneskelig. Det har vært min måte å få samtalen til å bevege seg videre på.
Siden Donald Trump ble innsatt som president, har en rekke presidentordre og andre initiativer forsøkt å eliminere og kutte finansiering til flere føderale byråer som fordeler statlige midler til museer, biblioteker og andre organisasjoner. Hvordan er situasjonen for kunstskoler og kunststudenter i USA nå?
Jeg holder månedlig kontakt med han som tok over ledervervet ved UCLA Department of Art etter meg. Situasjonen er vanskelig. Det handler, blant annet, om økonomiske forskjeller og om at de største donorene til universitetet har trukket seg på grunn av studentdemonstrasjonene på universitetsområdet. Mange givere ble forvirret av beskyldningene om antisemittisme og trakk sin støtte.
Selv planlegger jeg både å donere privat til biblioteker og å bruke tid i skoleverket, på High Schools. Dette for å hjelpe familier med lav inntekt slik at barna deres får muligheten til å ta høyere utdanning. Fremover skal jeg bruke min tid som god amerikansk borger og sørge for at min stemme blir hørt i dette landet. Helt til jeg blir låst inne eller, haha, kommer til Norge.