Stillhet, lys og tid som materiale

Oslo
Nasjonalmuseet
A K Dolven
amasone
Kurator: Ann Gallagher
Utstillingen står til 31. august

På toppen av Nasjonalmuseet ligger Lyshallen – et stort utstillingsrom som forsiktig slipper inn lys. Fasadens syv meter høye vegger er laget av tynn marmor klemt mellom to lag glass, som er gjennomskinnelige, men ikke transparente. Dette gjør at rommet speiler endringer i lysforholdene utenfra. Å stille ut i dette rommet krever enten at man bygger konkurrerende vegger, eller at man følger lys- og glassegenskapene og går i dialog med dem – respekterer deres begrensninger og muligheter. A K Dolvens retrospektive utstilling amasone er et veloverveid eksempel på det siste. I utstillingen presenteres åtti verk fra 1980-tallet til i dag – vel og merke ikke kronologisk. Gjennom den ikke-kronologiske presentasjonen får betrakteren mulighet til å oppdage dialogen mellom verkene – hvordan ulike motiver eller uttrykk gjenspeiler hverandre og gjentar seg gjennom årene. Man får også øye på både rikdommen og sammenhengen i Dolvens kunstnerskap.

Det første som slår en i møtet med amasone, er det minimalistiske – både i uttrykk og form. Jeg sikter til den begrensete fargepaletten, basert på forskjellige nyanser av hvitt, med noen få grå, svarte og røde innslag, det melkehvite naturlyset i salen og den åpenbare preferansen for gjentakelse, abstraksjon og det fragmenterte.

Minimalismen i A K Dolvens verk retter oppmerksomheten mot det materielle og formale, og stiller grunnleggende spørsmål: Hvilket materiale er benyttet og hvordan er det brukt? I utstillingsrommet handler det også om hvordan verket oppleves – fysisk, sanselig og romlig. Dolven benytter enkle materialer på uvanlige måter: aluminium som lerret med en redusert palett gir et kjølig, stramt uttrykk (Still Life II, 2023), mens arktisk marmor og trekiler tilfører tyngde og letthet samtidig (16 sunsets, 2022). Men noe særlig interessant skjer med videoverkene. Vist på vanlige skjermer ville de blitt tolket helt annerledes. I ahead (2008), projisert på 6–8 lange flater lent mot veggen, beveger personer seg oppover en snødekt bakke – en installasjon som føles så realistisk at betrakteren nesten opplever å være til stede. I vertical on my own (2011) forstørres en 16 mm-film til en monumental, bred veggprojeksjon, der betrakteren er for liten til å kunne ta inn hele bildet. Slik forvandles noe så enkelt som skyggespill i snøen til en sterk visuell opplevelse. Noen ganger er det små eller uventede detaljer. For å kunne se video- og lydverket The Kiss (2000), plassert i et installasjonsrom bygget av betonghulstein, må besøkende passere gjennom tunge, sterkt luktende gummiforheng – noe som forvandler den visuelle opplevelsen til følelsen av å være en inntrenger i noens privatliv.

Et lignende spill – der betrakteren får en performativ rolle og blir en del av verket – finner sted i en lang glasskorridor. På den ene yttersiden, langs et smalt bord som er integrert i selve strukturen, ligger skissebøkene åpne – hver på en nøye valgt side (Sketchbooks, 1988–). Dolven har sagt at hun alltid, bærer med seg en skissebok som hun liker å kalle dagbok: alltid Roywnes svarte sketchbook, uten linjer, og alltid med bløt blyant. Hun noterer alt som er viktig – både profesjonelt og personlig. På den andre siden av korridoren, presentert på tilsvarende vis, vises videoverk på små monitorer (change my way of seeing I DID DO IT, 2010–2025). I dette videoverket, som ved første øyekast kan fremstå som et abstrakt arbeid om lys, ser kunstneren mot solen gjennom linsen. Den analoge 8 mm-filmen fanger det ubehagelige blunket til et blendet øye idet solstrålene treffer kunstnerens pupill direkte, og tilfører verket hvite toner. I tillegg til disse verkene er noen få arbeider installert direkte på glassveggene.

Mens besøkende beveger seg gjennom denne transparente korridoren – ledsaget av flerspråklige stemmer fra lydinstallasjonen echo echo sound outside outside the window (2015), og med utsyn til verkene, ofte fra deres skjulte bakside – oppstår en ambivalent følelse: Her kan man se og lytte, samtidig som man selv kan bli sett. Korridoren minner om en panoptisk struktur, der selve bevisstheten om å bli observert virker kontrollerende. Hva handler det om? Valget om å plassere – og dele med publikum – nettopp de mest private skissebøkene her, peker mot en idé om åpenhet, transparens og sårbarhet. Er det en måte å si at det finnes en flytende grense mellom det private og det offentlige, slik det ofte er i kunstnerens liv? Det som er sikkert, er at selve lyshallen – med sine særegne kvaliteter – forsterker glasskorridorens virkning. I hele utstillingen blander arkitekturen seg, mer eller mindre direkte, inn i verkene.

Både amazon (2005) og what can I do for you (2007) projiseres direkte på en av glassveggene fra et gammeldags kamera. Men jeg tenker særlig på beslutningen om å samle de store maleriene på én vegg. De er plassert ganske tett sammen, nesten som en mosaikk av ulike elementer man betrakter best på avstand – med blikket løftet.

Denne måten å eksponere maleriene på endrer hvordan de leses – de fremstår mer som en kommentar til maleriet enn som malerier i seg selv. Dolven var allerede i studietiden del av en gruppe som forsøkte å bryte ned grensene mellom ulike medier. Samtidig har hun aldri gitt slipp på maleriets muligheter – hun har bare utvidet grensene: som i videoverket Still Life (1998), der hun maler en rød tulipan hvit; eller i this is a tall political painting (2019–2024), der hun maler ved hjelp av et fingeravtrykk på en overflate; eller i can woman think (a–h) (2003–2004), der hun bruker hvit farge på aluminium i en serie vist sammen i et hvitt rom – noe som ytterligere forsterker de knapt synlige forskjellene mellom verkene. Og her vender vi tilbake til hvordan de fysiske egenskapene påvirker verkets formale og visuelle kvaliteter.

Tid som materiale
Å være billedkunstner er å arbeide med materialet – slik A K Dolven selv har formulert det i videointervjuet Looking for Balance (2016, Louisiana Channel). Kanskje ligger det noe vesentlig nettopp her: i det å tenke fra og gjennom materialet. Det som gjør utstillingsopplevelsen nærmest meditativ, er hvordan det nøye utvalgte materialet, sammen med installasjonsmåten, skaper stillhet og ro. Når man står i lyshallen og ser verkene over de siste fire tiårene – som ofte gjentar motiver og estetiske grep og går i dialog med hverandre – oppstår tanken om at også tid er et materiale. Og at gjentakelsen, gjennom å insistere, kan skape noe nytt.