En flytende og fragmentert virkelighet

Oslo
Munchmuseet
Georg Baselitz: Med begge bena først
Utstillingen står til 4. mai

Men er det å snu maleriet en kreativ teknikk, en konseptuell uttalelse, en påstand om maleriet i seg selv – eller noe annet? Handler det mer om selve maleprosessen, det å skape opp ned, eller om hvordan bildene presenteres, ses og tolkes? Hva endres egentlig med denne avgjørelsen, og hva forblir det samme? Dette er spørsmål man kan stille seg på utstillingen Georg Baselitz: Med begge beina først på Munchmuseet. Gjennom et kronologisk organisert narrativ gir den mulighet til å oppleve og oppdage tydelig markerte faser av Baselitz’ kunst – over 80 malerier og tegninger – fra 1960-tallet til i dag.

Baselitz er mest kjent for sitt ekspressive formspråk og sine portretter snudd på hodet og landskapsbilder, en tilnærming han har brukt siden slutten av 1960-årene. Han ble født i 1938 i den saksiske landsbyen Deutschbaselitz, nord for Dresden – en by som ble utsatt for et av de mest voldsomme bombeangrepene under andre verdenskrig. Noe som la store deler av byen i ruiner. De første årene av livet tilbrakte han under et totalitært styre, der folket var undertrykt. Frykten for at familien hans kunne bli straffet for hans flukt fra DDR, var tydelig. Opplevelsen av å vokse opp i en ødelagt verden, preget av politisk uro og uforutsigbarhet, fikk en sterk innvirkning på Baselitz’ kunst, som kan beskrives som dramatisk, fragmentert og orientert rundt disharmoni og det stygge. Listen over kunstnere og strømninger som inspirerte ham, er lang: art brut, surrealisme, outsider-kunstnere, middelalderkunst, fransk avantgarde, amerikansk ekspresjonisme – og ikke minst tyske kunstnere fra hans hjemby Dresden. Her kan nevnes: George Grosz, Otto Dix, Oskar Kokoschka og Ernst Ludwig Kirchner. Blant de mest sentrale inspirasjonskildene finner vi også Edvard Munch. Det dreier seg om det ekspressive og dramatiske uttrykket, samt metoden med å gjenbruke og gjenmale egne gamle motiver og temaer gang på gang. Baselitz’ tilknytning til Munch er dermed både formell og tematisk. Likheten ligger også i deres groteske transformasjon av virkeligheten og – noe paradoksalt – det hverdagslige. Som Baselitz selv har sagt: «Det er det hverdagslige hos Munch som fascinerer meg – tristheten, den rare snøen, den merkelig klønete realismen – så flytende og fragmentert.»

Utstillingen åpner med to figurative opp-ned-aktmotiver fra 1972, basert på fotografier og malt i friske farger med fingrene. Ved første øyekast ser personene ut til å ligge på en seng, men dette inntrykket forsvinner raskt når man begynner å studere detaljene. De nakne kroppene ser snarere ut til å henge i løse luften, noe som skaper en visuell dissonans: Hvis de er snudd opp ned, hvorfor følger ikke andre detaljer gravitasjonen?

Når man studerer de opp-ned-malte aktmotivene, skifter betrakterens fokus fra det figurative og representative til det formelle – fra hva bildet forestiller til hvordan det er laget. Derfor blir de tekniske detaljene viktige. Ifølge Baselitz selv brukte han fingrene for å unngå at overflaten ble for glatt og for å utfordre det som måtte finnes av personlig penselskrift og manér. Å male med fingrene i stedet for pensel kan også tolkes som et ønske om å frigjøre maleriet fra sine definerte rammer, eller som et forsøk på å viske ut grensene mellom ulike uttrykksformer, teknikker og praksiser – noe som var typisk for kunsten på slutten av 1960-tallet.

Samtidig, selv om Baselitz peker mot det formelle og beveger seg i retning av abstraksjon – en tendens som blir tydeligere jo nærmere nåtiden man kommer – forblir motivene i verkene hans viktige: landskaper, selvportretter og kroppsdeler, særlig hoder og føtter. Mest brukt er likevel hans kone Elke, en hverdagslig muse og fortrolig venn som dukker opp i bildene gjennom flere tiår.

Den konsekvente bruken av opp-ned-metoden, samt utviklingen mot et stadig mer abstrakt uttrykk endrer også betydningen av selve opp-ned-grepet. Betrakteren opplever ikke lenger den samme visuelle dissonansen som i de tidlige eksperimentene. Det formelle står heller ikke lenger i sentrum – eller jo, men på en annen måte. Den disiplinerte tilnærmingen over flere tiår har gjort den snudde gesten usynlig: den har blitt en meta-kommentar. Når man står foran Atalajn (2020), Azzurro uten parasoll (2020), Oi, akk, imellom 2 × 6 = 14 gull (2023) eller Feriedag (2021), er det ingen perspektivtriks å forholde seg til. Bare en ren malerisk opplevelse – på sitt beste.

Det Georg Baselitz sa om Munch, kunne han like gjerne ha sagt om seg selv: «Jo eldre han ble, jo bedre ble maleriene hans.»

Sitater i anmeldelsen er hentet fra utstillingskatalogen Georg Baselitz, Med begge bena først, Munch, 2025.