Drømmen om et blått kjøkken

Oslo
Galleri K
Ludvig Karsten
Malerier
Utstillingen står til 16. mars

Jeg var i begynnelsen av tenårene da mormoren min viste meg Ludvig Karstens ikoniske maleri «Det blå kjøkken». Hun var malerikonservator på Nasjonalgalleriet, og jeg var ofte på besøk i verkstedet hos henne. Der luktet det av bivoks, ukjente kjemikalier og terpentin. Og vi tok oss alltid en tur opp i salene for å se på forskjellige kunstverk. Jeg ble umiddelbart fascinert av Karstens oppløste formspråk, hans stemningsfulle lys og mektige fargekraft. Siden den gang har jeg drømt om å male kjøkkenet mitt akkurat sånn. Og nå etter et halvt liv har jeg omsider våget å ta det radikale steget, og har malt kjøkkenet skikkelig Karsten-blått, med islett av sjøgrønt. Jeg er for øvrig ikke den eneste som feirer Ludvig Karsten om dagen. Til høsten blir det stor utstilling på Munch-museet, men allerede nå kan man oppleve et riktig fint utvalg av hans malerier i Galleri K på Skillebekk. Man kunne nesten tro det var et jubileum på trappene, men faktisk er det først neste år at vi for alvor bør heise flagget; Da er det nemlig 150 år siden den norske modernisten ble født.

Sanselig fargeglede
Og det er en utvilsom glede å tre inn i Karstens sanselige fargeverdenen, slik den folder seg ut i det velrennomerte galleriet på Skillebekk. Det første jeg får øye på er et bilde jeg aldri har sett før. Et maleri datert i 1901 som viser en kvinne som ligger syk i en seng. Hun ser ut som om hutrer under det røde ullpleddet. På nattbordet står det en medisin- eller vinflaske som kaster en faretruende, Munch-aktig skygge på veggen. Det er spennende å se hvordan Karsten med raske, kyndige penselstrøk har modulert ansiktets form i forkortning. Men som alltid hos Karsten er det likevel fargene som bærer helheten.

Ludvig Karsten omtales gjerne som Munch eneste elev. I virkeligheten gikk han aldri formelt sett i lære hos Munch, men han skal ha tilbrakt noen somre sammen med ham i Åsgårdstrand, og det er liten tvil om at han hentet bred inspirasjon fra sin noe eldre kollega. Men der Munch gjennomgående skildret den eksistensielle livsangsten og smerten i menneskelivet, brukte Karsten mer sitt motiv som et formmessig utgangspunkt, eller en slags unnskyldning til å stemme ulike valører og fargeklanger opp mot hverandre. Denne koloristiske musikaliteten tok han med seg inn i sin andre fase i kunstnerskaper, der han vendte seg mer mot den franske fauvisten Henri Matisse.

Et herlig utvalg
I utstillingen finner vi også et hovedverk fra nettopp denne strålende perioden, nemlig «Liggende akt» fra 1909. Jeg blir alltid like fascinert når jeg står foran dette sanselige maleriet. Den nakne kvinnen ligger med ryggen til oss: Den myke, slanke kroppen hennes er malt med hastige, oppløste, nervøse penselstrøk. Fargene spilles så kyndig og vakkert ut mot hverandre at vi ikke hefter oss ved enkelte anatomiske underligheter, (som ryggens merkverdige utbuling og den uklare overgangen mellom de hvilene bena.) Her er det samspillet mellom den skimrende perlemoraktige hudfargen, det blodrøde sengeteppet og den turkise veggen med islett av smaragd som er det sentrale. 

Det er et herlig utvalg malerier som er samlet i Galleri K. Til alt overmål finner jeg en vakker versjon av «Det blå kjøkken.» Ikke det aller mest berømte som jeg så som ung jente i Nasjonalgalleriet, men et større bilde der en kvinne står i meditativ arbeidsro med det bleke dagslyset flommende inn gjennom vinduet. De vakre gylne klangene i det lyse porselenet i tallerkenrekkene på veggene stemmes opp mot blåtonene i interiøret. Jeg formelig suger til meg alt lyset og de sanselige, vakre fargemøtene på vei ut i det sure, grå vintermørket.