Kunstnerisk kraftsenter for et år

BODØ
Stormen kunst/dájdda i samarbeid med Nordlandsmuseet
Iver Jåks
Kuratorer: Stian Hansen og Kristoffer Dolmen
Utstillingen står til 31. mars

BODØ
NŌUA
Batia Suter
Octahedral
Kurator: Francesca Marcaccio Hitzeman
Utstillingen står til 31. mars

I påvente av åpningen av Bodø bymuseum, som straks er ferdigrestaurert, og den nye filialen til Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø sentrum, kan besøkende med interesse for det ypperste av samtidskunst, legge veien innom Stormen kunst og den kunstnerdrevne institusjonen for kamerabasert samtidskunst, NŌUA. Begge institusjonene, sentralt plassert i Bodø, er profesjonelt drevet og har utsøkt programmering. Ikke til forkleinelse for de øvrige galleriene i byen, men Stormen kunst og NŌUA er i en liga for seg.

Det skjer generelt store ting i kunstfeltet under Bodø2024 – også på det særegne Bodøgaard kunst & kultur, utstillinger i Bodø Kunstforening, som den årlige Desemberutstillingen, et fordypningsprogram på Arctic Art Island, Kjerringøy Land Art Biennale, Sápmi Triennale, Lofoten International Art Festival (LIAF), med Nasjonalmuseets vandreutstilling Skakke folkedrakter, og det mobile visningsstedet Prosjekt67. Det er all grunn til å følge med på programmet.

Lokalavisenes ansvar
Tatt i betraktning de 1000 kulturarrangementene som skal finne sted i løpet av Bodø2024, er det ingen grunn til at Avisa Nordland og Bodø Nu ikke umiddelbart etablerer egne kulturredaksjoner og knytter til seg en eller flere kunstkritikere. Ettersom det satses spesielt på presentasjon av samisk kunst hele dette året, bør minst én av kritikerne ha interesse for og kompetanse på samisk kunst. Lokalavisene oppfordres med dette til å steppe opp og gjøre oppmerksom på kraften som er i omløp i regionen – både for sin egen og befolkningens del.  

Kunstverk i endring
Utstillingen av samiske Iver Jåks’ (1932–2007) arbeider på Stormen kunst vekker nysgjerrighet og står støtt på egne bein. Den fungerer også som en slags teaser for året der det, som nevnt, er ryddet en spesiell plass for samisk kunst. På to svære, vannliljeblad-liknende sponplater i rommet med god takhøyde, er det improvisert fram varianter av gåtefulle og fascinerende installasjoner av Iver Jåks. To kuratorer, Stian Hansen og Kristoffer Dolmen, har vært medskapende i prosessen fram mot ferdigstilte uttrykk. I løpet av utstillingsperioden tas verkene fra hverandre og elementene settes sammen til «nye» verk. Det dreier seg ikke om endring for endringens skyld, men handler, slik jeg forstår det, om å følge opp en estetisk praksis som ligger et stykke unna kunstinstitusjonenes statiske verksforståelse. I den ene installasjonen, Smilende dager, Nikkæ (1981-1997) utgjøres kjernen av en rødmalt bjelke fra en båt og et stort stykke tømmer fra et hus. Installasjonen, som også er utstyrt med blant annet skinnreimer og deler av reinsdyrgevir, «flyter» taust i rommet og publikum gis mulighet til fritt å sanse og reflektere rundt både de enkelte elementene og helheten. I den andre, Fri rekonstruksjon av to installasjoner (udatert) er 62 biter av furu – marginalt bearbeidet og i forskjellige størrelser – satt sammen til et vibrerende felt av objekter å meditere over. Brokker av mening og tanker rundt kunstproduksjon, kunsthåndverk, duodji og et levesett i pakt med naturen kommer og går. Ingen lukt, ingen vind, ingen fukt, men, til en viss grad er noe levendegjort likevel.

Iver Jåks er en av de mest innflytelsesrike kunstnerne fra Sápmi og Nord-Norge. Han er en tradisjonsbærer, velutdannet, representert i en rekke offentlige samlinger, blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet, og er utnevnt til Ridder av 1. klasse St. Olavs Orden.  Kunstnerskapet er verdt en fyldig monografi. Tør vi håpe på at den er underveis?

Innovativt utstillingsdesign
Det å komme inn i den store salen i toppetasjen på NOŪA er overveldende – av mange grunner. Den stedsspesifikke utstillingen Octahedral av den amsterdambaserte kunstneren Batia Suter (f.1967) har et overraskende og imponerende utstillingsdesign som ved første blikk gir assosiasjoner til det japanske interiørdesignet som tradisjonelt består av treramme og rispapir. På de gjennomskinnelige «lerretene» spent mellom monumentale, svartmalte trestrukturer som er plassert lagvis i rommet, projiseres manipulerte, gamle svart-hvitt fotografier fra leksikon og magasiner sammen med kunstnernes egne bilder fra Bodø og funnede fotografier fra Bodø-arkiv. De to montasjene som utgjør utstillingen, løfter fram ulike temaer. Den ene har fokus på personlig foretrukne, betydningsfulle boliger og bygningsstrukturer fra ulike byggetradisjoner og tidsepoker, og den andre, på plastemballasje. Kanskje er produksjonen av objekter i plast blitt et problem som nå må adresseres i enhver sammenheng. Det hører med i omtalen av Octahedral at utstillingen er en del av et større samarbeidsprosjekt, Out of the Metropolis - Art Exchange Across Borders, som er initiert av NŌUA, i samarbeid med Finish Museum of Photography og fotokunstinitiativet DoubleDummy. Prosjektet har et særlig fokus på økonomisk og økologisk bærekraft og jobber aktivt for å minimere utslipp knyttet til frakt og materialer.

Verket som dveler ved plastbokser og emballasje er en video som vises for seg selv på en mindre skjerm, men den oppleves likefullt å være en del av den helhetlige installasjonen – ikke minst fordi verkene i utstillingsrommet «ruller og går» samtidig.

Utstillingsdesignet, der publikum kan bevege seg gjennom smale passasjer mellom trestrukturene og liksom smelte inn i slideshowet og videoen som går i loop, skaper en, til dels, drømmeliknende og surrealistisk atmosfære. Utstillingen er imidlertid, slik det understrekes i informasjonsfolderen som følger utstillingen, mer enn en fremvisning av kreativ dyktighet. Om enn ikke direkte, igangsetter bildene, utstillingsdesignet, pressemeldingen og essayet av kurator Francesca Marcaccio Hitzeman, en videre tenkning omkring hvordan menneskets virkelighet er av grunnleggende historisk karakter, at vår kultur og arkitektur er i stadig transformasjon og at det må tas grep for å sikre vår videre eksistens.

Et av fellestrekkene mellom utstillingene på Stormen kunst og NŌUA er at de røsker tak i publikum og utfordrer både tradisjonell verksforståelse og utstillingsdesign. Det er godt gjort.