Intervju med kritiker og professor emeritus Arnfinn Bø-Rygg – I estetikken har øyet prioritet. Jeg oppvurderer øret.

Arnfinn Bø-Rygg (f. 1944) er professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Fra 1984 til våren 2020 var han musikkritiker i Stavanger Aftenblad og skrev der både om LP-er, cd-er, konserter og festivaler i utlandet. De siste årene har han imidlertid utelukkende konsentrert seg om å ferdigstille leksikonet vi nå tar praten om.

– I forordet til Estetisk leksikon skriver du at behovet er stort for et slikt leksikon som nå foreligger. I hvilken forstand er behovet stort?

– Et slikt leksikon finnes hverken på norsk eller på skandinaviske språk. Det fins to litterære leksika, to små om maleri og skulptur, et retorisk leksikon samt et filosofisk på norsk, men ikke om estetikk, selv om estetiske begreper er tverrfaglige i forhold til de enkelte estetiske disiplinene. Det er ikke så mange år siden at enkelte arkitekter, blant andre, oppfattet estetikk som pynt eller ren nytelse. Estetikken kan spores tilbake til antikken, men ble et eget fagområde først på 1700-tallet. I de siste tiårene har estetikk og estetisk refleksjon hatt en stigende kurve, både i Norden og i andre kulturnasjoner. Allerede i 1971 skrev Søren Kjørup boken Æstetiske problemer. En indføring i kunstens filosofi. Den hadde stor betydning for den estetiske interessen i Norden. Men den omfattet utelukkende estetiske problemer innen kunstartene. Estetikken omfatter ikke bare kunstartene, men også det vi kan kalle det estetiske området. Estetikk er blitt et utvidet felt. I dette estetiske området inngår natur, omgivelsene, estetikk i hverdagen og økologisk estetikk. Vi kan i det hele tatt tale om estetiske erfaringer. Det er erfaringer som ofte kommer til overflaten i samtaler om hva vi liker og ikke liker. Og slike samtaler eller diskusjoner har vi ofte, oftere enn vi tror. 

– Jeg er av dem som er veldig glad for et slikt oppslagsverk på norsk. Da vi snakket sammen på telefonen virket det som om du var enig i min vurdering av at estetiske begreper og fagterminologi kan være krevende å forstå – selv på norsk.  Med hensyn til å kunne føre interessante samtaler om komplekse emner, er det åpenbart viktig å bruke et mest mulig presist språk. Hvor viktig er morsmålet i en slik sammenheng?

– Ja, det kan være krevende. Men det er viktig for forståelsen av slike begreper at de ikke bare er på engelsk, tysk, fransk eller italiensk. Å ha det på norsk, det som opprinnelig er på gresk, latin, engelsk eller tysk, det er en oppgave i seg selv. Men det er jo det vi gjør når vi underviser på norsk. Det er en tendens nå, som blir sterkere og sterkere, at alt skal leses på engelsk. Mange eksamensoppgaver på norsk er preget av anglisismer eller er rett og slett dårlig norsk. 

– Du har valgt å skrive dette verket helt på egen hånd. Hvorfor det?

– I alle de leksika jeg har hatt til rådighet: tyske, engelske, franske, er det en utgiver eller flere, men artiklene er skrevet av flere, ofte mange flere. Det gjør at artiklene kan være nokså forskjellige. Å skrive et slikt verk selv er selvsagt en utfordring, men samtidig blir enhetspreget sterkere. At jeg skriver leksikonet selv har selvsagt også med det å gjøre at jeg har undervist i estetikk i Norge og utlandet i omtrent 40 år. Og så har man som eneforfatter større mulighet til å variere artiklene fra det rent beskrivende til det sterkt vurderende.

– Du har arbeidet med leksikonet i mange år nå. Kan du fortelle litt om hvordan du har avgrenset utvalget av ord?

– En del er inspirert av tyske og engelske estetiske leksika. Men det har ballet på seg etter hvert som jeg har skrevet. Noen av begrepene får en lang behandling (f.eks. ‘skjønnhet’, ‘byen’), andre er kortere (f.eks. ‘geni’, ‘stemme’), enkelte er ultrakorte (f.eks. ‘hosting’, ‘gåsehud’). Det er vel blitt 680 begreper nå. Men i mitt leksikon er det ingen kunstretninger eller strømninger, heller ikke epoker, medier eller navn, bare begreper og ord innenfor kunstene og de estetiske områdene. I den grad det har latt seg gjøre har jeg prøvd å yte alle kunstene rettferdighet ved å ta for meg begreper innenfor arkitektur, maleri, skulptur; film og fotografi; musikk og litteratur – særlig poesi der jeg også har satt inn dikt eller utdrag av dikt. Det estetiske som sådant har vært i fokus, blant annet i artiklene om «andakt», «ambivalens», «detalj» og «grense». Det fins jo et godt Litteraturvitenskapelig leksikon på norsk som har tre forfattere og som har vært inspirerende for meg, men jeg legger ikke det jeg skriver for nært opp til dette.

– Du presiserer at du ikke inkluderer estetikk fra ikke-vestlige land. Er målgruppen for leksikonet primært europeere med interesse for tenkning rundt Vestens kunst, musikk, litteratur og tenkning? 

– Hovedgrunnen er at jeg ikke vet nok om ikke-vestlig kunst og ikke-vestlige estetiske områder. Men jeg har litt med om kinesisk og japansk estetisk tenkning, særlig der det har hatt betydning for vestlig estetikk. I de estetiske leksika jeg har hatt til rådighet, er artiklene om ikke-vestlig estetikk nokså korte og summariske. Det er ofte verre enn ingenting. Men viktigere: flere av ordene og begrepene i mitt leksikon har sitt tilsvar i ikke-vestlig tenkning. Å gå nærmere inn på dette ville sprenge rammen for mitt leksikon fullstendig.

– Hva mener du med denne setningen: «Siden det er forfatterens overbevisning at de fleste av de estetiske begrepene som behandles er normative, vil også en kritisk tilnærming i deler av leksikonet være en ledetråd»?

– Et estetisk leksikon er i seg selv for det meste normativt. Det kan ikke bare være beskrivende. At det er normativt, betyr at det har en kritisk tilnærming innebygd. Enkelte estetiske begreper er subversive, som «smak» og «estetisering». Men det er et argument for smaksbegrepet og ikke mot det at det er tatt fra sansenes område, til og med fra de såkalte «lavere» sanser enn øyet og øret. Smaken stikker dypt, ifølge Nietzsche, dypere enn meninger og prinsipper. Vi kan si, for å variere et uttrykk av Pascal, at smaken har sine «grunner» som fornuften ikke kjenner. Smaken er subjektiv i den betydning at den tilhører subjektet. Men den er ikke vilkårlig. Smaken har sin historie, det betyr at den endrer seg. Debussy fant høydepunktene i Beethovens symfonier ulidelige. Før J.C. Dahl (1788-1857) ble det norske fjellandskapet sett på som stygt. Smaksdommer finner vi over en lav sko i estetikkens historie, også hos store filosofer som Adorno og Wittgenstein. Deres domfellelse kan man være enig eller uenig i.

– Du skriver at noen av artiklene er skrevet «med det formål at leseren skal si meg imot». I den forbindelsen nevner du ordene idiosynkrasi og kitsch – hvorfor nevner du akkurat disse?

– Ja, artikkelen om «idiosynkrasi» er jo relativt lang. Den er, i likhet med den om «kitsch», et sted der min egen oppfatning og vurdering kommer klart frem. Kall de gjerne subjektive. Jeg syns det subjektive, det man står for, skal komme frem i et leksikon, der ordene eller begrepene legger opp til det. 

– «Det auditive» er en av de lengre artiklene i leksikonet. Dette er mer for et essay å regne og du streifer innom tenkere som Platon, Kierkegaard og Irigaray. I artikkelen trekker du inn setninger som flyver av sted: «Selv om boktrykkerkunsten og dermed skriften på mange måter befordret protestantismen, så satte Luther selv det åndelige rike som Hörreich i motsetning til det verdslige Sehreich. Gud meddeler seg gjennom det inkarnerte ord, dvs. det hørbare.» Hvilket eller hvilke ord har det vært mest givende å skrive om? Og hvilke har vært vanskeligst å ta for seg?

– Musikk står meg nærmest, siden jeg som ung debuterte som pianist og har vært anmelder av konserter og klassisk musikk i en årrekke parallelt til å undervise i estetisk teori. I estetikken, særlig den filosofiske estetikken, har øyet prioritet. Jeg oppvurderer øret. Det har tatt lang tid å skrive dette leksikonet, og den viktigste grunnen har vært at jeg har måttet sette meg dypere inn i sjangere som fotografi og film, gjerne ved hjelp av samtaler og meningsutvekslinger med gode kollegaer. 

– Etter et langt liv i estetikkens tjeneste – hva kan du si om utviklingen av dine egne estetiske preferanser? Ville den unge Arnfinn Bø-Rygg ha kjent igjen den eldre Bø-Ryggs forståelse og vurderinger?

– Man endrer seg hele tiden, selv om noe forblir relativt stabilt. Den unge Bø-Rygg ville nok ikke ha kjent igjen det jeg skriver om arkitektur, for eksempel. På det området har samtaler med venner og kollegaer vært avgjørende. Det samme gjelder estetisk tenking om film. Ellers er det særlig smaken som forandrer seg. Smaken stikker som sagt dypt. Som ungdom likte jeg ikke Chopin; nå er verk av ham noe av det jeg helst spiller eller hører.