Det skjøre livet

Oslo
Kunstnernes Hus
Nærme
Eli Mai Huang Nesse
Utstillingen står til 12. januar, 2025

I nedre utstillingssal på Kunstnernes Hus har Nesse fylt rommet med en stor skjerm som viser film, samt et rasoverbygg konstruert av bølgeblikk og store steiner rundt omkring. Raset har blitt avverget, tenker jeg, sittende på den største steinen for å se filmen på det store lerretet. Det er montert med stålvaier og har en svak helling, og det kjennes som om de slående vakre fjellene faller imot meg. I filmen stilles spørsmålet om hva som ligger i ordet «lykketreff.» En kvinne forteller om et ras som traff rett foran bilen hennes. Det var et lykketreff at steinene ikke traff, hun har – beklager banaliteten – fått livet i gave. Og det snakkes om at det eneste bra med ras er at det da bygges flere tunneler, for de trengs. 

Det passer filmen, denne følelsen av at fjellene raser mot meg, skapt av lerretets helling. Installasjonsbilde fra utstilingen Nærme av Eli Mai Huang Nesse på Kunstnernes Hus. Foto av Andrén.

 

En tunnel-entusiast snakker om tunneler som var de portaler, at de transporterer deg fra ett sted til et helt annet. Hans drøm er det mange som har hatt, om at man kan åpne en dør til en annen verden, til nye muligheter. Dette glir sømløst over til Lotto-sentralen på Hamar, hvor vi blir presentert for den mikroskopiske sjansen for å vinne, som (dessverre) fremdeles er 0.00000186 %. Her forteller en Norsk Tipping-ansatt om telefonene hun tar til de heldige vinnerne. Hva man drømmer om når man leverer den kupongen, har de planlagt hva de skal gjøre med den enorme summen? Det er enkle, hverdagslige eksempler i den tilsynelatende like enkle filmen. Som eksempel på de som planlegger nevnes de som kjøper en ekstra truse på flyplassen, bare i tilfelle bagasjen blir borte. Det er det få av oss som gjør. Vi glemmer å tenke på hva som kan skje.

Nesse, som tok mastergrad ved Kunstakademiet i Oslo for to år siden, har skapt en velfungerende installasjon som inviterer til refleksjon over takknemlighet og hvilket sjansespill hverdagen kan være. Steinras ble også behandlet i Nesse’s film Berre ein stein fra 2023, hvor blant annet en kvinne forteller om at hun og vennene i barndommen lekte i steinrøysa som lå bak husene deres. Snakk om å leke med livet sitt. Men som det sies i filmen, man regner med at det går bra, ras er ikke farlige etter at de har gått.

Hverdagshistorier ble også skildret i Nesses film I Forgot My Grandparents’ Name fra 2018 hvor en kvinne vasker i klassiske, eldre bygdehus. Detaljene i filmen er rike, også i kvinnens souvenirfylte stue. Nesse kommer tett på i filmen som vises på Kunstnernes Hus. I intervjuet med kvinnen som opplevde raset sveiper kameraet over kunsten i hjemmet hennes, hvor en eldre, dekorert dør henger på stueveggen. Kanskje den stammer fra et gammelt stabbur, et annet hus som tilhørte hennes foreldre, eller kanskje fra enda tidligere generasjoner? Denne detaljen rører meg. Det gjør også intervjuet med mannen som snakker om portaler. Begge er personer man føler at man kjenner, som minner om oss. Vi ønsker kanskje alle, når vi kjører gjennom fjellene, at noe godt venter oss på den andre siden. Vi lever i håpet. Det er derfor vi leverer den kupongen.