Det kvinnelige subjektet

Camilla Colletts bronsestatue av Gustav Vigeland, reist av Norsk kvinnesaksforening, står i Slottsparken i Oslo. Da den ble avduket i 1911 var det kontroversielt å fremstille henne som hun var, en eldre kvinne. En noe mer vovet figur i miniskjørt sitter på havna i Haugesund, Marilyn Monroe av Nils Aas, som ble avduket i 1994. Hvorfor? Det finnes en ørliten sjans for at hun var halvt norsk.  

I Enebakk er det reist en minnestein med bronserelieff av Ragnhild Jølsen, finansiert av medlemmer i Romerike ungdomsklubb. Den myteomspunnede forfatteren er beskrevet i Jens Bjørneboes halvdokumentariske roman Drømmen og hjulet (1964). Historiker Arnhild Skre karakteriserer henne som en kvinne som satte friheten høyt, og i sin biografi La meg bli som leoparden (2009) siterer hun Jølsen: «Jeg vil ljuge når jeg vil, elske med hvem jeg vil, og ruse meg å hva jeg vil.» 

I Vaterlandsparken i Oslo står en byste av Ólafia Jóhannsdottir laget av Kristinn Pjetursson i 2004. Islandske Jóhannsdottir er kjent for sin innsats for fattige og utstøtte på Grønland og Vaterland i Oslo. Da hun døde lagde fangene i landsfengselet for kvinner, som lå i Storgata, et blomsterbed i fengselsgården som hennes minnegrav. «De ulykkeliges venn» og «Nordens Mor Theresa», som hun ble kalt, fikk også Olafiaklinikken oppkalt etter seg.  

På sokkel utenfor Sandnes Rådhus står en minnestøtte av Aaslaug Aasland, Norges første kvinnelige statsråd. Aasland var tydelig også en omsorgsperson. På baksiden av minnestøtten står følgende ord: «Å stelle med mennesker, det å komme et annet menneske inn på livet, det er vel det mest interessante og mest givende som fins». Ifølge boka Fast plass. Kvinner på sokkel (2017) er sitatet hentet fra et avisintervju i forbindelse med Aaslands 60-års dag. Kunstavisen møter bokas redaktør Hilde Herming under et foredrag på Vigelandmuseet onsdag 6. mars. På spørsmål om det i det hele tatt bør lages monumenter i dag, svarer hun at det kommer an på hensikten og målet med monumentet, men at det er mange muligheter. 

– Hvit mann på sokkel er standard, men nå som samfunnet har hatt en naturlig endring, flere kvinner har fått makt, flere grupper kommer til, etter #metoo, Black Lives Matter, så har det blitt en større bevissthet rundt hva disse ulike personene står for. Om vi kan få et nytt engasjement, om vi kan få med en større gruppe til å bidra inn i prosesser med å sette opp monumenter, hvis det er det vi vil, føler vi et større eierforhold også. Også er det jo en fin måte å få fram forskjellig type kvaliteter og kompetanser, sier Herming. 

I år vil det komme en statue av Anna Rogstad, den første kvinnen på Stortinget i 1911, utenfor Stortinget. Monumentet er et sjeldent statlig oppdrag, og det er første gang KORO får oppdraget med å utlyse konkurranse til et monument for en kvinne.  

– Jeg er veldig glad for at det nå kommer en kvinne foran Stortinget, så håper jeg det kan generere litt debatt, sier Herming.  

Om hun skal trekke frem en fra boka, en «hjertekvinne», er det søstrene Harriet Backer og Agathe Backer Grøndahl fra Holmestrand, der Hilde Herming selv kommer fra.  

– Sånn er det bare, sier hun.