Barnestreker

Fire røde sko. Fire tynne, lange, blå bein. I en hage i et villastrøk vest i Oslo står det en skulptur som ønsker velkommen, en fantasihund med munnkurv, tomt blikk og rød- og hvitstripede ører som står rett ut. Den er på størrelse med en voksen mann. Her er The International Museum of Children’s Art! 

I dette området, blant grå- eller hvitmalte eneboliger med store, sirlig klippede hekker, høye gjerder og skimtbare trampoliner, er det få som har hørt om Barnekunstmuseet, selv om villaen som huser barnas kunst skiller seg ut med forgylte kupler som med godvilje ser ut som bladgull. 

Museet åpnet i 1986. Da hadde hjernen bak stedet, filmregissør Rafael Goldin, allerede brukt flere år på å pønske ut hvordan barns kulturarv kunne ivaretas for fremtiden. Selv i FNs barnekonvensjon står det hvor viktig dette er, men ingen steder kunne han se at det ble tatt helt på alvor. For da han lette etter barnetegninger fra tidligere tider, fant han ingen skikkelige arkiver. Det fantes haugevis av steder for barn skapt av voksne, men det Rafael Goldin mente verden trengte, var et sted der barna selv sto for skapelsen. 

FNs barnekonvensjon, artikkel 13:
Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet

til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag

uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på

trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst

uttrykksmåte barnet måtte velge.

FNs barnekonvensjon, artikkel 31:
Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i

lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta

i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.

Fremtidsfolket 
Rafael Goldin døde i 1994, men sitatet hans lever videre på Barnekunstmuseets nettsider: 

–Et folk eksisterer ikke uten kultur. Barn er et folk som hører fremtiden til. Og da må dette folket ha rett til sitt eget språk, sin egen kultur, kunst og historie. 

Stedatteren hans, Angela Goldin, som var 18 år da museet åpnet, har tatt over som museumsdirektør. Hun forteller at en av hoveddriverne bak museets tilblivelse nok var at Rafael Goldin mistet kontakt med sin biologiske sønn. 

Før museet åpnet lagde Rafael Goldin en dokumentarfilm om viktigheten av å ha en far i livet. Han intervjuet barn som snakket om hva far betydde for dem. Barna skrev også tekster, tegnet og malte. 

Barna beskrev varme fedre, far som forbilde og en sønn som ville bli pilot akkurat som pappa. Men det var også uhyggelige tegninger og malerier: far drikker, far slår mor, far er stressa og far er sint. Filmen ble vandreutstilling som så ble bok. Og en stund etter alt dette, kom Barnekunstmuseet altså på plass. Med god hjelp av Angela Goldins mor, legen Eva Goldin som var museets direktør frem til hun døde i 2007. 

Hele verden 
Angela Goldin husker samtalene moren og stefaren hadde i tiden før museet åpnet. Og at de reiste verden rundt for å få tak på, og tak i, barns tanker uttrykt gjennom form og farge.     

–De var veldig energiske og prøvde å selge inn konseptet til politikere. Det var lobbyvirksomhet og jakt på det perfekte lokalet og finansiering. I begynnelsen var det en litt dødfødt idé, for det var mange som var skeptiske. 

Hva skal dere med alt dette som barn og unge lager liksom? Folk skjønte det ikke helt. 

Ekteparet Goldin prøvde å forklare og utdype: Hvis du skal lære et barn å kjenne, er det de uttrykker med tegninger og malerier en vei inn til dem, til en dyp forståelse. 

Nå henger portretter av dem begge på veggen i toppen av en trapp på Barnekunstmuseet sitt, malt i olje av Diana Lechter, en 16 år gammel jente fra Russland, i dag billedkunstner med spesialisering i å restaurere ikoner. Goldin-parets øyne følger de besøkende opp neste trapp.

Svermerisk møte
I øverste etasje, i en sigen bygård fra sent 1800-tall, i Torggata, sitter Sverre Malling. Det er her han, omringet av psykedeliske plakater, bøker om kunst og vintagemøbler i palisander, for tiden tegner sine detaljerte blyanttegninger med groteske og absurde innslag. 

Haier og dinosaurer. KISS. Ninjaer og Bruce Lee. Star Wars. Iron Maiden, ACDC, Angus Young. Zombier og sånn... Malling ramser opp hva han har tegnet, fra sine første minner med blyanten, og et stykke inn i de pinlige tenårene. 

Malling mener det med å bli god til å tegne har mye med talent å gjøre, men at det er mange med anlegg og begavelse som ikke er villige til å jobbe hardt nok. Man må synes det er gøy og stimulerende. Det er dessuten mye som kan komme i veien og man må godta at tegning stort sett er en asosial greie som ikke hverken gir enormt med venner eller dametekke i tenårene. 

Den 46-årige billedkunstneren forteller at han ble en slags outsider som tilbrakte mye tid på gutterommet alene. Der hørte han på alternativ garasjerock fra 60-tallet og tegnet fantasifulle motiver. Malling oppdaget tidlig psykedelisk plakatkunst fra 60-tallets San Franscisco. Tegnere som Rick Griffin, Wes Wilson, Stanley Mouse og Alton Kelley gjorde uutslettelig inntrykk. Hans egne tegninger ble selvsagt også mer frika. Så da han deltok på ungdommens kulturmønstring for første gang var det med en «hippietegning»: 

–Jeg tegnet en LSD-trip, slik jeg innbilte meg at det måtte være, for jeg hadde ikke prøvd noe slikt på den alderen. Motivet var en indianerhøvding som omfavnet et elskende par. Svermeriske greier! 

Dommerne var ikke begeistret og lot ikke Malling komme videre i konkurransen. Det ble et stort nederlag for ham. Aggresjonen ble heldigvis transformert til mobilisering fremfor apati: «Fra nå av skal jeg skjerpe meg ytterligere og tilbringe hver bidige dag foran tegnepulten. Jeg skal vise hele verden at jeg kan tegne!» tenkte Malling. 

–Neste året gikk jeg helt til topps med tegninger på ungdommens kulturmønstring. Og samme år var jeg jammen meg debutant på Høstutstillingen også, 17 år gammel, forteller Malling. Det ble oppslag i aviser og innslag på TV, og en god del røde prikker ved siden av verkene hans.   

–Tenåringsårene skal være svermeriske og beklemmende, tidvis pinlige. Det er ikke alltid du skal bli værende i noen av de rollene du trer innom, men det er et ønske om å finne egenart og sin kunstneriske stemme, sier Malling og legger til: 

–Jeg har nok stått knallhardt på greia mi i øyeblikk da mennesker rundt meg har bedt meg om å legge vekk tegneblyanten. Det er viktig å være standhaftig og trassig, og ikke så medgjørlig at man føyer seg etter alle de andre. Da ender man opp med ingenting.

Ikke alene 
Fantasihunden ved inngangen til Barnemuseet ser bare rett frem. Men den er ikke alene. Når du kommer lengre inn i hagen finner du en tolkning av Don Quijote, en gutt med caps, en fisker med rutete frakk, et kjærestepar, en jente som holder en bamse og flere krukker med blomster. Alle figurene er enda større enn hunden som er på størrelse med en voksen mann. De har måpende munner, naivistiske trekk og er malt i sterke farger med bestandig maling til båtbruk. Pop art- kunstneren Frédéric Lanovsky har laget dem alle av hønsenetting, gips, harpiks og glassfiber. De er spesialbestilte og tegnet til Barnekunstmuseet. Sparebankstiftelsen tok regningen. Selve museet finansieres av Kulturdepartementet og billettinntekter. 

Tomme rom og fulle vegger
Museet er åpent. Det står markert med en ballongpyntet bukk. Det er tomt. For folk. Men det er fullt av kunst, laget av barn, fra 2 til 18 år. Noen få tegninger og malerier er laget av barn så unge at de nærmest er babyer. Trange trapper, tunge tepper. Barnekunsten henger så tett at du nesten ikke ser fargene på veggene. Under alle bildene er det hengt opp plaketter i papp. Årstall, navn, alder, nasjonalitet. 

–Det er barn overalt. Vi voksne teller dem, vi veier dem, vi holder rundt dem. Vi forteller dem at himmelen er blå og gresset er grønt. Sånn skal du tegne. Sånn skal du male. 

Angelas stefar og mor ville snu på det. Hva kan barn fortelle de voksne? Hva er det uhildede uttrykket til et barn med blanke ark og fargestifter? 

Angela har mange eksempler. Barn kan uttale seg om politikk, sier hun og viser frem et malt bilde av Trump. De kan uttale seg om drømmer. De kan tegne og male krig og konflikt. De kan si noe om det geopolitiske. 

Barn kan male sykdom, flom, død, kjærlighet og vennskap. Nå for tiden er en egen vegg i museet viet til barns verk fra koronatiden. Her kan besøkende se en bursdag uten gjester malt av en tiåring i Tyskland med tittelen Empty Seats. 

Barnekunstmuseet har verk fra nærmere 180 land.

En hodeløs grå skulptur som føder en rosa baby er stilt ut i en glassmonter i et annet rom. Den er laget av en norsk gjeng fra Steinerskolen. I et motstående monter har en polsk jente laget en skulptur som viser hennes syn på anoreksi. Lange, tynne lemmer i kraftløs positur. Også grå, også uten ansikt. 

Ikke akseptert 
Barnekunst er ikke akseptert i kunstverden, men verkene som velges ut og blir del av museets samling lener seg på hva som er god kunst i den voksne, profesjonelle kunstverden, forteller Angela Goldin. Hun har en plansje som lister opp noe av det de ser etter. Formsans, fargebruk, komposisjon, teknikk, kjerneelementene i visuell kunst. Samtidig tar de hensyn til aldersspennet fra 2-18 år når de velger ut verkene, i tillegg til å legge vekt på et mangfold i landene barna kommer fra. 

-Barnekunst er outsider art. Det er ikke høyverdig kunst. Hvis vi sammenligner med sport og musikk, er det uansett rart at det ikke er mulig å kalle barnekunst for kunst. Må alle gå på et kunstakademi i flere år for å kunne lage kunst? 

Angela er halvt ugandisk og sammenligner synet på afrikansk kunst med barnekunstens posisjon.   

African art wasn’t accepted over night. 

–Det tok tid. For å si det sånn. Det tok lang tid. Først var det kolonitiden. Så kom de kjente kunstnere som har vært inspirert av afrikansk kunst. Og de kjente kunstnere har stjålet elementer fra afrikansk kunst. Etter det gikk det mot anerkjennelse. 

Da stefaren til Angela jobbet med sitt farsprosjekt, museets aller første prosjekt, sa han tydelig at ikke alle bidrag var kunst, forteller Angela Goldin: 

–La oss si vi får inn 5000 bidrag. Av dem vil kanskje 100 være kunst. Jeg kommer ikke til å rangere det vi stiller ut her fra 1 til 10, men det er noen bilder her jeg ser på og bare tenker: This is a masterpiece. You can put it in a museum and none will ever know it was painted by a child.  

Avdelingsdirektør for kunst i Oslo kommune, Daniella van Dijk-Wennberg, er klar på hva hun mener om barnekunst som del av sekkebetegnelsen outsider art: 

–På generelt grunnlag kan man si at alle slike merkelapper har sine begrensninger. Outsider art omfavner mange kunstuttrykk utenfor etablerte institusjoner og kommer til uttrykk igjennom ulike kunstneriske stilretninger. Mye god kunst lages utenfor det etablerte, og eksisterer og trives i utkanten av den etablerte «mainstream» kunstverden. Kriteriene for hva som regnes som Outsider art varierer, men også kunst laget av barn har blitt inkludert i denne retningen, sier hun og legger til: 

–Barns estetiske utøvelse er uttrykk for kreativitet og har estetiske kvaliteter, og er viktig i seg selv. Barnets umiddelbare uttrykk fortjener å ha egne plattformer. Jeg stiller meg spørrende til det etiske aspektet knyttet til at eksempelvis psykiatriske pasienters kunstneriske uttrykk eller andre voksne som arbeider innenfor sjangeren outsider art, skal sammenstilles med barns kunstneriske uttrykk og omvendt.

Ikke aldersfiksert 
«Mitt barn er et geni, vær så god, her er vårt bidrag til museet.» Det skjer ikke så ofte at bilder finner veien til veggene på museet slik, men det forekommer absolutt. Angela Goldin finner plass til de lovende. Museet har ikke en aldersfiksert tilnærming, men Goldin skjønner fascinasjonen for barnegenier. 

–Hvilken alder ville du gjettet her? Eller her? Eller hva med dette? sier Angela Goldin og peker med lange negler på noen utvalgte verk på veggene. Et detaljert portrett av en unge jente, en tolkning av Munchs Madonna, en knapp og en hånd med den tilhørende teksten: «Menneskehetens skjebne avhenger av en eneste knapp».

–Atomvåpen. Poff! sier Angela og beveger seg videre inn i et nytt rom med bilder som henger enda tettere. 

Kulturarven 
–Kan barn lage kunst når de ikke har lært noe om kunst? sier Angela Goldin svarer på sitt eget spørsmål. 

–Ja, barn kan lage kunst, uten tvil, men siden majoriteten av den voksne kunst- og kulturverden generelt har en skeptisk holdning til barnekunst, legger heller museet vekt på hvor viktig det er å fremme kulturarven etter barn og unge, sier Goldin og peker på et bilde: 

–Se på disse. De er malt av Anya Dzibladze fra Russland. Hun er født i 1989 og var fire år da hun malte dette. 

Motivet er to biler med øyne og hår som står snute mot snute. I bakgrunnen er det malt fem dansende hus. Motivet er malt i lyse farger på tekstil og heter Kysset. Moren hennes drev et kunststudio for barn i Moskva som blant annet jobbet med med tekstilmaling. Hun lærte Anya teknikken og masseproduserte det hun laget.   

Moren og stefaren til Angela fulgte Anya i fem år, fra hun var to år til hun fylte syv år. Angela som har ugandisk far og russisk som morsmål husker at de så et nyhetsinnslag om vidunderbarnet Anya i Moskva via russisk parabol. Innslaget var fra en utstillingsåpning, lille Anyas vernissasje. Faren hennes løftet henne opp så hun kom på øyehøyde med de mange journalistene som var der for å se henne. Etter innslaget bestemte moren og stefaren til Angela raskt at de måtte få tak i den russiske jenta.   

–Hun var her da museet fylte 10 år. Da hadde hun workshops, stunts og arttalks. Jeg prøvde å spore henne opp en stund etter det. Da fant jeg ut at hun hadde flyttet til USA med familien og udannet seg innenfor IT. Faren hennes var dataingeniør. 

Slottet til Snøhvit
I Torggata er det slottet fra eventyret om Snøhvit og de syv dvergene Malling har latt seg inspirere av nylig. Tegningen er nesten ferdig på det midtstilte staffeliet hans. Malling har boken med eventyret liggende ved siden av de mange radene med blyanter. En bok med de klassiske Disney-tegningene han forholdt seg til som barn. 

–Jeg synes det er vanskelig å si hva som er kunst og hva som ikke er kunst. Det hender jeg presenterer meg som kun tegner, selv om jeg riktignok er billedkunstner. En tegner er så universelt. Likefullt er kunsten et vidtfavnende og interessant meningsrom å operere i. Det er et slags ståsted eller område der ikke alle reglene er satt, sier Malling og fortsetter:

–Du kan unndra deg det som ofte er tillært, tilrettelagt og etablert. Det blir litt som det åpne og mottakelige blikket vi hadde som barn. Jeg prøver alltid å vende tilbake til og modellere noe ut i fra det barnlige blikket.   

–Det er et blikk inn mot verden vi mister i takt med det å bli voksen. For det med å bli voksen handler om oppdragelse. Det handler om å bli rettskaffen og være ansporende i alle måter vi tenker på. 

Teknikken til Malling er kultivert. Han ville ikke klart å lage barnestreker lenger. 

-Men jeg føler at jeg har et fint samspill mellom det voksne og det barnlige. Det går an å ivareta det som er ressursen i det barnlige blikket. Den barnlige tilnærmingen. Det er en kreativ og mottakelig måte å være på. Romslig, åpen, ledig.

Ikke full kontroll 
For Angela på Barnekunstmuseet er det umulig å holde styr på alt som kommer inn av malerier og tegninger. Det har heller ikke vært mulig å få full oversikt over barnekunstnerne. De er tross alt spredt over hele verden. Når de bytter skoler, flytter til nye steder og foreldrene ikke lenger har det samme telefonnummeret, er det nesten umulig å finne dem, forteller Angela Goldin. 

Del av eksklusivt selskap
Kasse på kasse på kasse er stablet bort. På et tidspunkt blir det fullt. Angela er glad googleroboten har vært på besøk, selv om den nesten var for tung til å bære opp de trange trappene. Roboten 3D-filmet hele museet innvendig. Resten laster museet og de unge bidragsyterne opp selv. Museet er en del av den digitale kunstsamlingen til Google Arts and Culture sammen med Uffizi galleriet i Firenze, MoMa i New York, Tate i London og Lacma i Los Angeles. 

Angela kunne ikke tro det da hun, i en hektisk situasjon på reise i Midtøsten, åpnet mailen fra Google og det sto at hennes museum hadde fått plass. For en internasjonal anerkjennelse. Mor og stefar smiler nå! tenkte Angela. Barnekunsten, barnas egen kulturarv, er samlet og trygg for ettertiden. I hvert fall så lenge Google er enig.