Rom for tolkning

Oslo
Kunstnerforbundet
Juan Andrés Milanés Benitos: «Don´t write it on ice» i Overlyssalen
Cecilia Jiménez Ojedas: «Martas tegninger» i Kabinettet
Mickael Marman: «Gemælde» i Salene i andre etasje
Marita Isobel Solberg: «Agálaš čuolbma / Valknute / Valknut» i Vindussalen

I flere av utstillingene på Kunstnerforbundet nå i januar er det nettopp slike «lekkasjer» som er det mest interessante

Avspilte minner
I Juan Andrés Milanés Benitos Don’t write it on ice finnes flere reproduksjoner av prosaiske hverdagsgjenstander i plast og epoxy: en kjele, en trestubbe, et kvadratisk avsnitt av noe som ser ut som en asfaltert vei. Alle gjenstandene prydes med riller av typen vi finner på LP-plater, og kan avspilles på samme vis. På veggene rundt objektene er bilder av samme arrangement, men her finner vi litt andre typer ting: et fingeravtrykk, en støvel, en stol.

Visstnok skal vi kunne høre på minner som knytter seg til hver enkelt ting på denne utstillingen – «platene» kan avspilles – men jeg blir stående å tenke på hvor distinkt bilde utstillingen blir på hvordan den konkrete verden rundt oss blir lagringsmedium for det vi opplever, føler, tenker og gjør. Man trenger ikke være Marcel Proust for å forstå hvordan en enkelt gjenstand kan innkapsle kapitler i livet som vi selv kanskje ikke husker og som kan «avspilles» når vi kommer over dem.

Slik sett er Don’t write it on ice enkelt, poetisk og tydelig om det komplekse forholdet mellom de mange mange forbindelseslinjer mellom den indre og den ytre verden.

Intimt skråblikk
En slik klargjørende komplisering finner vi også i utstillingen Martas tegninger, hvor den eminente tegneren Cecilia Jiménez Ojedas har portrettert en gammel kvinne hun kjenner. Men ikke gjennom ansiktet, slik vi vanligvis får servert portretter, men gjennom fordypelser av randfenomener i kvinnens virkelighet. Ojeda har gjengitt enkle tegninger ført i pennen av den gamle - som fine kart over kvinnens nære omgivelser.

I ett av dem kan vi se rudimentære skisser av brillelignende former liggende på et bord, ved siden av noen nøkler og et penal, også fe på et bord, i et annet noen mus ved siden av et glass med vann. Ojeda har forstørret noen av Martas tegninger slik at vi kan fordype oss i dem. Begge typer tegninger er plassert på en vegg med et titalls firkanter med ulike mønstre, farger og ornamenter – alle hentet fra Martas garderobeskap. En sårhet introduseres gjennom noen skulpturer av kvinnens misdannede fot, som danner en umiddelbar nærhet til noe mange kanskje vil skamme seg over eller skjule. Her feires «skavanken», der hver enkelt av den er plassert på små søyler: den er dessuten mangfoldiggjort, og også den prydes med ulike mønstre, antagelig fra samme garderobe som utsnittene på veggen.

Vi kommer tett på en aldrende kvinnes preferanser, kropp og uttrykksbehov, uten å se henne direkte; slik får vi et intimt skråblikk inn i en virkelighet som er skarpere innstilt enn et mer konvensjonelt portrett.

Vridd kulturhistorie
I annen etasje ser vi den mest humørfylte utstillingen i dette knippet av januarutstillinger: Mickael Marmans Gemælde. Marman har laget en serie malerier på såkalte Tore-bags og dermed vridd sammen to kulturelle former – maleri, totebag – som til tross for sin ulike status i historien og våre liv har en lang og kompleks virkningshistorie. Det uhøytidelige ved å bruke slike bager som lerret, hektes inn i bag-samlerens kretsløp av ekshibisjonisme og symbolpolitikk, og vrir både maleriet og bagen inn i en vinkel som ikke samsvarer med det gjengse blikket på noen av disse gjenstandene. Det er morsomt og friskt, og en alternativ reise gjennom malerihistorien.

Slik jeg oppfatter det, er det likevel ikke det maleriske som sådan som her er det viktigste, men snarere mellomrommet mellom bag og maleriene. Marman bruker sammenstillingene som en slags brekkstang for å frigjøre dem fra vårt tilvante blikk på dem. Slik får vi også her et skråblikk, men denne gang på velkjente former, som levner gliper for fortolkning og historiefortelling betrakteren selv må supplere.

Stort fortolkningsrom
Samiske Marita Isobel Solberg Agálaš čuolbma / Valknute er den utstillingen som er mest åpen av dem alle – i det minste for tilskuere som ikke kjenner historien bak i detalj. Vi presenteres for en serie artefakter og skulpturelle elementer som gir inntrykk av å være bilder på eller rekvisitter i noe performativt eller rituelt, noe som jo også stemmer, siden kunstneren hadde performancer på åpningsdagen.

Siden jeg ikke fikk sett den, blir jeg min egen seremonimester i likhet med de fleste tilskuere. «Solberg har skapt en installasjon der arbeidene bærer hver på ild som kommer til uttrykk på forskjellige måter og til sammen blir de et kunstnerisk bål», står det i utstillingsteksten. «Dette knytter seg videre opp mot universets mysterier, skaperkraft og samtidens utfordringer», leser jeg videre, uten at ting blir særlig mye klarere. Å dømme denne utstillingen etter manglende forståelse av gjenstandene er åpenbart utilstrekkelig, siden hennes praksis er så sterkt forankret i det performative. Kunstnerforbundet burde likevel utstyrt utstillingen med mer info. Med litt innblikk i Solbergs praksis og betydningen av elementene her, ville man kunne få mer ut av det hele, selv når man ikke så kunstnerens fremførelser.

Utstillingene skaper uansett et perspektiv som knekker opp standardiserte blikkretninger. Eksakt hva vil får se og tenke er opp til enhver, men det distinkte rommet som overlates tilskueren gir god plass til egne fabuleringer – uten at man forlater verkenes egen virkelighet av den grunn.