For mange unøyaktigheter

Ellen J. Lerberg anmeldte i går Øystein Sjåstads Modernismens billedkunst i Norge En feministisk aksjon, på Pax Forlag 2023. 

Øystein Sjåstads nyutkomne bok kunne hatt veldig godt av en langt grundigere redaksjonell bearbeiding. Boka har et anvendelig og nett format og inneholder svært mye bra bildemateriale, men mange av bildegjengivelsene er for mørke og nyansene det refereres til i teksten, er vanskelige å se.

BOK
Øystein Sjåstad:

Modernismens billedkunst i Norge
En feministisk aksjon
Pax Forlag, Oslo 2023
Omslag: Akademisk publisering

Skrevet av Ellen J. Lerberg, Mag.art. i kunsthistorie fra UiO 

I 2022 kom Katy Hessels bok The Story of Art Without Men. Her gjør hun akkurat det bokas tittel sier, skriver den vestlige verdens kunsthistorie fra 1400-tallet og fram til i dag – uten å trekke fram mannlige kunstnere. Gjennom flere år har Hessel løftet fram kvinnelige kunstnere i sosiale media og i filmsnutter, og så da i boks form. Hennes tese er å opplyse oss om alle kvinnene, som parallelt med sine mannlige kollegaer, arbeidet som kunstnere. Alle kjenner Tizian, Manet og Leonardo, men hvor mange kjenner Anguissola, Sirani eller Kauffman? Jeg vil påstå at Hessel lykkes med sin kunsthistorie uten menn, og så er det opp til oss andre innen kunsthistoriefeltet å følge opp. 

Professor Øystein Sjåstads bok Modernismens billedkunst i Norge En feministisk aksjon må ses i sammenheng med Hessels prosjekt. Men, der hvor Hessel tydelig finner et løp som leseren lett kan følge, snubler jeg fort når jeg skal følge Sjåstads beretning. Hvem er boka skrevet for? Andre kunsthistorikere? Et allment publikum? Eller er den en form for egenterapi? Forfatteren ønsker å være polemisk, men åpner boka egentlig opp for det? 

Første hindring jeg støter på, er forfatterens påståtte sinne. Han sier i bokas innledning at «Denne boken er skrevet med en stor porsjon sinne.» Jeg klarer ikke helt å skjønne hva han er sint for eller på? Antallet kvinnelige kunstnere? (som er for lavt?) Eller antallet konservative kunsthistorikere? (som er altfor høyt?)  Kunsthistoriefagets konservative sider opptar Sjåstad, men jeg blir litt forvirra når han både etterlyser en sterkere frigjøring fra det konservative tankesettet i faget vårt, samtidig som han gjennomgående bruker arkaiske begreper som «billedkunst» og «billedkunster». Hvorfor ikke starte «radikaliseringa» med språket? Jeg kjenner kun en person som bruker «billeder» i sin dagligtale og han er født i 1928. De aller fleste av oss andre bruker begrepet bilder, så da kan vi jo starte med å snakke om «bildekunst» og «bildehoggere»?

Hindringer jeg stadig sparker borti i lesinga, er forfatterens inkonsekvens når han skal beskrive kunsten. En ting er hva vi faktisk ser, en kvinne i mørk kjole eller en mann i busserull. En annen ting er om dette er ei enke, ei bestemor eller en kaptein? Hos Sjåstad blir mannen i Ragnhild Beichmans maleri i busserull og sydvest (Betrakter sin skutemodell) til «den vikingaktige kapteinskikkelsen». Sjåstad lar seg lett rive med inn i tolkningen av det han og vi ser mens han beskriver, til leserens forvirring. Beskrivelser, som raskt glir over i tolkninger, blir det litt for mange av, og de faller rett som det er på sin egen urimelighet. I noen beskrivelser er Sjåstad veldig konkret, men bommer. Portrettet malt av Gyda Gram gjengitt på side 90 viser en eldre kvinne ved siden av en begonia, ikke «praktspragle». I flere skildringer av interiører viser Sjåstad til «rot», som i Kiellands atelierinteriør gjengitt på side 111. Det beskrives som «et ekte ungkarsrede [hva nå det måtte bety]: rotet og kaotisk, arbeid og fritid går i ett.» I mine øyne er det svært så ryddig rundt Harriet Backer som sitter som lesende modell. Så ryddig at det nesten er strigla… På side 110 beskrives Kiellands Pariserinteriør og her foreslår Sjåstad at det er Backers portrett av Kielland som skimtes på veggen. Det er antakelig Kiellands sjølportrett han tenker på. Slike inkonsekvenser, eller skrivefeil, kunne en redaktør med fordel ha rydda opp i. Det er flere eksempler på beskrivelser som ikke helt faller på plass. I omtalen av Andrea Grams Brevet, sier Sjaastad: «Her har bildets protagonist funnet seg en stubbe i skogen. Det tyder på at hun vil lese brevet i all ensomhet, langt unna folk.» For det første ser vi at kvinnen sitter på en stein og i bakgrunnen ses en skigard. Hvor langt unna folk er man da, når man fremdeles er i innmarka, eller like ved skillet mellom innmark og utmark? 

Portrett eller figurframstilling?
Portrett-problematikken er også behandlet av Sjåstad på en slik måte at jeg stopper litt opp. Hva skal til for at noe er et portrett? Å kalle framstillinga av den unge kvinnen i Harriet Backers Blått interiør for et portrett av Asta Nørregaard synes jeg er å tøye definisjonen for langt. Ja, vi veit at Nørregaard satt modell for Backer, men er det dermed et portrett? Også flere andre kunstverk omtales som portrett, men er vel strengt tatt figurframstillinger. 

Ikke helt enig med seg sjøl
Sjåstad sier sjøl at «boken består i hovedsak av en håndfull kunsthistoriske essays og noen mindre stubber». Mangelen på redaksjonell bearbeiding avsløres i passasjer der forfatteren ikke er helt enig med seg sjøl, som i omtalen av Hildur Prahls framstilling av den malende kvinnen. På side 84 betegnes det som «et selvportrett eller et kollegaportrett, men det spiller kanskje heller ingen stor rolle.» På side 181 har det blitt til «et selvportrett fra 1895». Hva skjedde?

Kvalitetskrav fremfor kvotering
I bokas innledning trekker Sjåstad fram flere tiltak som er gjort og bør gjøres for å framheve kvinnelige kunstnere i mye større grad. Tiltak som er gode og som det bør blir flere av, og de bør være større. Det er et faktum at mange kvinnelige kunstnere og deres kunst ikke er godt nok kjent og tilgjengelig. Der hjelper Sjåstads bok oss på vei. Ved å vise til undersøkelser han har gjort i arkiver, eldre presse og utstillingskataloger fra Høstutstillingen, minner Sjåstad oss om at antallet kvinnelige kunstnere er betraktelig større enn det antallet de fleste av oss kjenner i dag. Likevel vil jeg påstå at det kan være en diskrepans mellom kvantitet og kvalitet. Og, ja, jeg er så konservativ som kunsthistoriker at jeg tillater et kvalitetskrav framfor kvotering. 

Lite gjennomarbeidet
Sjåstads bok kunne ha blitt et fint supplement til det pionerarbeidet blant andre Anne Wichstrøm har gjort på feltet. Og til de mange forskningsartiklene og monografiene som faktisk er gjort på norske kvinnelige kunstneres liv og virke. Slik jeg opplever boka, framstår den dessverre som lite gjennomarbeidet. Kanskje er det et hastverksarbeid, inspirert av Katy Hessels tidligere omtalte bok? Det er synd, med tanke på det viktige materialet som professor Øystein Sjåstad gir seg i kast med. 

    Stikkord