Kunstboken som kjærlighetsbrev

BOK
Louis Jacoby
Ula og malerne
Morild Forlag 2023

Med bakgrunn fra Larvik og selv tilholdssted i Ula har Jacoby dette Vestfold-landskapet i blodet; Ula og malerne er et utvilsomt con amore-prosjekt. Dette bittelille stedet er en gammel los- og fiskerhavn, ytterst og midt på den hesteskoformede kystlinjen som forbinder Larvik og Sandefjord. Slik sett fremstår det for avstandsbetrakteren som mange andre liknende steder på strekningen fra Holmestrand til Kristiansand. Men Ula har definitivt, lærer Jacoby oss, en plass, om enn kanskje beskjeden, i historien om kyst-Norge som kunstnerisk nervesentrum.

Underskogen av selvutgitte eller nesten selvutgitte publikasjoner får i all hovedsak lite oppmerksomhet, kanskje med unntak av enkelte lokalpressers årvåkne blikk for det altfor nære. Til tross for kanskje å mangle den faglige innpakningen, og normalt sett tyngden, som innevarsler akademisk autoritet, bidrar dette segmentet med viktig detaljkunnskap og mer intime innsikter i det stedegne. Slike lokalhistoriske maktanstrengelser og initiativer utvider faghistoriens fokus på mer teoretiske overbygninger og årsakssammenhenger. Det er en art lidenskapelig intervensjon som fører blikket inn i det mindre vitenskapelige, men mer personlige.

For kunsthistorikeren vil det være kjente og ukjente navn i denne presentasjonen. Ti malere får en egen overskrift og en, ofte, svært summarisk biografisk presentasjon. Disse innrømmer Jacoby i forordet er til stor del «direkte sakset fra Norsk Kunstnerleksikon og Wikipedia». Greit nok. I et forehavende som «begynte som mitt eget, private prosjekt som jeg snekra sammen til meg selv, mine barn, barnebarn og sambygdinger – rett og slett for moro skyld» er slike snarveier tilgivelige. Boken pretenderer som nevnt heller ikke å være nettopp mer enn det; et personlige arbeid.

Mange av navnene vil ikke være av betydning for fagets historieskrivinging i Norge, men måten de løftes inn i en sammenheng med mer etablerte navn som Thorolf Holmboe, Jean Heiberg og Helgelands-maleren Even Ulving er generøs og utfyllende. Per Hurums malerier er det interessante å trekke inn i et kunstnerskap som hovedsakelig assosieres med skulptursjangeren. Lul Krag viser seg også som en av de mest musikalske lysmalerne av de utvalgte signaturene. Hans Holmens minnesmerke over «Ulabrand», losen Anders Jacob Johansen som forliste utenfor Tjøme i 1881 (boken bommer noen år på denne og skriver 1889) er andre eksempler på fine stedshistoriske markører som har en rikere historie enn det lokalperspektivene tilsier. Holmens bilde av Foksund-vika leverer også en av de mer interessante blikkene på havet som malerisk flate. Det er nettopp denne forekommende, romslige oppmerksomheten som preger som Ula og malerne.

Oppmerksomhet er også nøkkelordet for Jacobys prosjekt: I et imponerende grep, bokens grunngrep som sådan, har han identifisert hvor tilnærmet samtlige maleriene i boken er utført. Fotografier av disse er sammenstilt med maleriene selv. Sammen vitner de om et tapt paradis, men også bevarte lunger av pastoral sommeridyll. At «uforstand, tankeløshet og feilprioriteringer har omformet bygningsmasse og landskap i mange år», som Jacoby skriver, føles unektelig påtakelig der hager og pittoreskt halvåpne stakittporter er erstattet med parkeringsplasser og billettautomater. Thorolf Holmboes Kystlandskap 1929 vitner også om hvordan et hvitt kysthus med rustikk hageflekk nå er vekslet inn med en rundkjøring. De møysommelige fotografiske rekonstruksjonene avslører også i hvor stor grad mer eller mindre naturalistiske landskapsskildringer lyver om, eller kanskje snarere selektivt «overser», detaljer og proporsjoner; et fjell kan flyttes, fire hus kan hentes tyve meter frem i flaten. Generiske tituleringer har heller ikke gjort jobben enklere for forfatter og fotograf i arbeidet med å gjenforene original og kopi.

De siste ti sidene sammenstiller mange av de andre navnene – fra figurer som Odd Nerdrum til lokale søndagsmalere – som utforsket Ula-motivet. Den tette kurateringen av disse bildene gir en helt spesielt fin sammenligningsflate for å iscenesette variasjonen i tilnærminger og forestillingsevne; Nerdrums nærmest helt Munchske malerier av kystlandskapet som en verden av blått; Odd Gulbrandsen bortimot fotografiske redegjørelser for steinformasjoner; Hans Eftangs økonomiske stiliseringer av svaberg og horisontlinjer; Simens Svendsbergets glatte, Morandi-liknende maleriflater, til Franz Widerbergs halvdrømte akvarellskisser – det er noe bedagelig, nesten søvninduserende over å tilbringe tid i slike bøker. På en god måte. Den, i all hovedsak, sommerlige stillferdigheten stedet reklamerer med tvinger seg, så å si, inn i leseakten.

Flere av bildene finnes i samlinger fra Nasjonalmuseet til Glomdalsmuseet, men proveniens har ikke vært en særlig ambisjon i denne utgivelsen. Nåværende eierhistorikk holder Jacoby privat, mer enn forståelig i denne sammenhengen hvor flere verk utvilsomt finnes blant de lokale, men han skisserer delvis bevegelsesmønstrene til ulike verk fra land til land og auksjonshus til auksjonshus.

Selv om slike publikasjoner i hovedsak angår og engasjerer på lokalt og lokalhistorisk plan viser Ula og malerne også hvordan de tidvis kan være verdifulle bidrag til lommer og nisjer i en kunsthistorieskriving langt større enn deres stedspesifikke fokus. Med det sagt, har man sett litt har man sett det meste av hva landskapsmaleriet representerer i Ula. Det er få åpenbaringer i denne boken.

Men dette er et kjærlighetsarbeid og det skinner igjennom. Og som om ikke Jacobys bok var kjærlighetserklæring nok avsluttes boken av et dikt som krydsbetjent (en som jobbet i Krydstollvesenet) Odd Lundar skrev til Ula, publisert i bladet Signal i 1920; «Havet ruller inn mot stranden/» avslutter Lundar, «over nymfers glade dans/ – den barske kyst har sol om pannen,/ Ula ligger i sin glans –».

Man tviler ikke.