Et trappehus uten trapp

Ellingsrudåsen skole er tegnet av en av få kvinnelige arkitekter med egen praksis på 70-tallet – Professor emerita ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo, Elisabeth Amble Tostrup. Dette er en demokratisk skole som sitter som støpt i terrenget. I hjertet av skolen er det et trappehus. Trappehuset er ikke som andre trappehus. Her finnes ikke en trapp, men en rampe og et stedsspesifikt kunstverk av Per Kleiva – et 370 kvadratmeter stort veggmaleri som forteller om livet i havet, på land og aller øverst troner tretoppene. Rampen strekker seg fra første til tredje etasje.

Når vi kommer over havets overflate avslutter rampen i en buet veggflate av glassbyggerstein der en kan skimte korridoren bakenfor. Gradvis endrer fortellingen seg i takt med hvor i rampen elevene befinner seg. Langveggene har to ovale vinduer på plan 1 og 2 som begge følger rampens stigning. Det er befriende å oppleve et slikt samspill mellom kunst, arkitektur og elevenes hverdagsbruk.

«Uten tittel», 1976-1977, er en del av Oslo kommunes kunstsamling og ble i 2016 møysommelig restaurert. 40 års røff bruk hadde satt sine spor. Per Kleiva ble under avdukningen av det nyrestaurerte verket mottatt som en rockestjerne av entusiastiske elever. Stolte av egen skole og kunsten de daglig forholder seg til. Per Kleiva har i tillegg utsmykket skolens aula som ligger ved foten av rampen. Det er tydelig at dette er en skole som sårt trenger en opprustning, men riving er imidlertid ikke det rette alternativet. Det er ikke bærekraftig i dagens samfunn og er uhørt også med tanke på at vi står i fare for å miste et stedsspesifikt verk av høy kvalitet.

I 2011 utarbeidet byantikvaren en verneplan for skolene i Oslo. Ellingsrudåsen skole ble dessverre ikke satt på denne fordi premisset kun var å ta vare på en tidstypisk drabantbyskole. Valget falt på Hovseter ungdomsskole tegnet av arkitektene Rinnan og Tveten i 1974 – en skole som i dag blir totalrehabilitert og utvides med et nytt tilbygg tegnet av Gasa arkitekter. Jeg skal ikke romantisere forfallet og kvaliteten på 70-tallets skoler, men Ellingsrudåsen skole er ikke et typisk riveobjekt og burde bli vist samme omsorg som den eksisterende skolen på motsatt side av byen.

Dette er et varsku i 12 time der vi både risikerer å miste et unikt kunstverk og bygget det er en integrert del av.