Myter om marmor

Espen Gleditsch
mmmMarbles
Heavy Books
Oslo, 2022

I fotoboken mmmMarbles viser Espen Gleditsch nærbilder av de antikke Parthenonskulpturene, slik de er utstilt i Duveen galleriet på British Museum i London. At denne frisen befinner seg i England er kontroversielt. Hellas har lenge krevd den tilbakelevert, mens britene hevder på sin side at frisen blir bedre ivaretatt og tilgjengelig for et større publikum så lenge den vises i London. Gleditsch’ fotografier kan ses som innlegg i denne diskusjonen om skulpturenes sirkulasjon og vedlikehold. 

Forside, omslag, Espen Gleditsch mmmMarble, på Heavy Books 2022.

Gleditsch har interessert seg for marmor en god stund. For tiden viser han en serie fotografier fra 2017 på fotofestivalen Oslo Negativ, mens Kunstnerforbundet i Oslo viser en utstilling i forlengelse av mmmMarbles. I begge disse utstillingene har Gleditsch lagt delikate fargefiltre over enkelte av fotografiene, og farge er et sentralt problem i arkitekturprofessor Mari Lendings essay bakerst i fotoboken. Lending beskriver i grove trekk hvordan Parthenonskulpturene regelrett ble ranet fra Akropolis i Athen og deretter fraktet i kasser til London av Thomas Bruce, jarlen av Elgin, på begynnelsen av 1800-tallet.

Et utall sjatteringer og nyanser av grått
Vel 100 år senere sørget kunsthandleren Jospeh Duveen for å «reparere» frisen med hammer meisler, stålbørster og andre slipematerialer, for å fjerne soten og forurensning som i årenes løp hadde skitnet til marmorens overflater. Duveen ønsket dessuten å få frem hva mente var steinens opprinnelige, skinnende hvithet. Lending diskuterer imidlertid hvordan slike ideer om den hvite marmoren er en myte, og til tross for en nærmest uendelig reproduksjon av frisen i hvit gips, viser Lending til utgivelser som allerede på midten av 1800-tallet beviste at marmoren på Akropolis var dekorert i forskjellige farger.

I full størrelse fremstiller Parthenonskulpturene en prosesjon av hester, kyr, kvinner, barn og menn. Men alle Gleditsch’ fotografier er nærbilder som viser marmoren på kloss hold. På grunn av dette tette utsnittet er flere av figurenes hoder, armer og bein skjært vekk. Andre figurer viser seg kun som svake avtrykk på den knudrete steinen, antakelig på grunn av Duveens «bearbeidelse» av marmoren. I tillegg mangler svært mange av dem ansikter. Nærbildene sørger for å gjøre frisens figurative motiv mer abstrakt, hvilket igjen gjør marmorens materielle tilstand mer tydelig.

Sidene i boken veksler mellom enkelt- og dobbeltoppslag av fotografiene, der de «tomme» sidene er hvite. Bildene har en like stor, nesten-kvadratisk størrelse, og er omgitt av en liten hvit ramme. Mot disse sidenes hvite bakgrunner, blir det tydelig at marmoren i fotografiene ikke er spesielt hvit. Istedenfor har den et utall sjatteringer og nyanser av grått. De nærmest abstrakte nærbildene viser hvordan marmorens overflater befinner seg i forskjellige stadier av porøsitet og forfall, med store hull og sprekker, der flere deler av frisen mangler. 

Oppslag fra boken mmmMarbles av Espen Gleditsch, utgitt på Heavy Books 2022

Som om fotografiet var en selfie
Mens de fleste av Gleditsch’ fotografier er nærbilder av relieffer, viser enkelte fotografier frittstående figurer [red. se bildet under]. I ett av disse bildene ser vi overkroppen til en mannsfigur fotografert rett forfra mot en ensfarget grå bakgrunn. Hodet til figuren er så vidt på skakke, og ansiktet er dekket av skygge. Øynene, nesa og munnen er deformert og gir kun et ubestemmelig, forvrengt hint om figurens ansiktsuttrykk. Kameraet er vinklet svakt oppover, mens skulpturens høyre arm stikker fremover i bildet og forsvinner ut av den venstre kanten. Dermed kan det se ut som skulpturen holder kameraet selv; som om fotografiet var en selfie.

Ved å låne selfiens estetikk knytter fotoboken an til diskusjoner om sirkulasjon. I seg selv er selfien en rimelig tom fotografisk form. Det enkelte bildet handler i mindre grad om å fremstille en unik person, og selfien er i større grad en sosial gest. Bildet er ikke laget for å stilles ut, men for å sirkulere på sosiale medier. Altså må selfien være lett fordøyelig og gjenkjennelig, uten voldsomme uttrykk, fakter eller andre omstendigheter som trenger nærmere analyse eller forklaring. Selfiens oppgave er å bli likt, og deretter flyte friksjonsløst videre i strømmen av andre bilder.

Merkelig samtidig
På grunn av selfie-teknikken fremstår figuren i Gleditsch’ fotografi merkelig samtidig. Ikke bare er ansiktsuttrykket ubestemmelig; i og med den gråfargede bakgrunnen kan figuren potensielt befinne seg hvor som helst, og på et tidspunkt som like gjerne kunne vært i dag som i det antikke Hellas. I likhet med ansiktet i en selfie, er identiteten til figuren relativt uvesentlig. Paradoksalt nok synes boken å argumentere for at skamferingen av skulpturene, med den påfølgende abstraksjonen av figurene, samt utviskingen av identitetsmarkører som farger, ansikter, tydelige konturer og glatte overflater; at det er løsrivelsen av Parthenonskulpturene fra tid, sted og sin opprinnelige plass på Akropolis, som har gjort frisen særdeles egnet for reproduksjon og videre sirkulasjon.