Identitetens samfunnsmessige ansikt

Ingrid Lydersen Lystad
Selvportrettet i selfiens tid
Orfeus Publishing, 2022
Grafisk designer: Halvor Bodin

Hvordan skal vi da nærme oss dette svært vanskelige spørsmålet?
Kanskje med å svare at identitet alltid vokser ut fra en ikke-avslørbar rest vi ikke selv kan overskue. Noe i den retningen antyder i alle fall Ingrid Lydersen Lystad i sin nye bok Selvportrettet i selfiens tid.

Fruktbare blindsoner
I denne sammenhengen henviser Lydersen Lystad til psykoanalytikeren Jaques Lacans begrep sinthome, som er personlighetens uforståelige rest, det som er låst ned i en krypt i oss selv: En blindsone, som likevel er en essensiell del av hvem vi er. Er derfor kunstens oppgave rett og slett «bildets evne til å bære en erfaring som vi egentlig ikke vet hva er», filosoferer Lydersen Lystad videre.

Hennes svar favner bredt: hun innleder med en liten historisk og teoretisk skisse før vi presenteres for en vifte av intervjuer med norske kunstnere – med selvet som tematisk omdreiningspunkt. Her er det mange godbiter. Mens jeg leser lurer jeg på om ikke disse identitetsspørsmålene har sine sterkeste røtter i en mer omfattende undring over eksistensen og hva vi skal foreta oss for å leve tilfredsstillende og meningsfulle liv i det hele tatt – særlig betraktet gjennom en kunstnerisk linse.

Det er vanskelig å diskutere identitet uten å trekke inn en lang rekke relasjoner til andre fenomener enn den enkeltes egentlige ansikt.

Jegets omgivelser
Som i samtalen med Håkon Gullvåg hvor hans «jeg» samles gjennom enkelte barndomsminner, som igjen er hektet sammen med helt konkrete gjenstander og samtidige tematikker. Vi ser det i Selvportrett i stol (200-2001), hvor bestefarens stol smelter sammen med palestinernes skjebne. Eller i praten med Lotte Konow Lund, som står for noen av de mest interessante selvportrettene i moderne kunsthistorie, nemlig Selvportrett som fem diktatorer og ett offer (2005-2007). I denne serien viser Konow Lund hvordan ens eget ansikt, som manifestasjon av identitet, ikke lar seg løsrive fra tiden vi lever i, og dermed heller ikke andre ansikter som uttrykker makt og avmakt. «Det er ikke den ytre likhet jeg er ute etter», sier Konow Lund.

Det mest interessante perspektivet finner jeg i samtalen med Máret Ánne Sara, hvor hennes samiske identitet er så tett forbundet med hvem hun er, at både det individuelle jeg og ansikt havner helt i bakgrunnen. Som i Pile o'Sápmi (2016), hvor kunstneren stablet slaktede reinhoder utenfor Indre Finnmark tingrett og senere stortinget i Oslo, for å protestere mot tvangsslakting av rein i Finnmark. «Pile o'Sápmi er helt klart et selvportrett,» sier hun. «Det er spesielt tydelig i den første versjonen med de blodige reinhodene som jeg stablet opp foran tinghuset i Tana, natten før rettssaken».

Innfrir ikke helt
Bokas tittel antyder dog at det her skal det handle om selvets status i en digital tidsalder, men akkurat den forventningen innfris aldri helt. Forfatteren er innom problemstillingene, men relativt summarisk, og spørsmålene om selfies og internett kommer på slutten av alle intervjuene som en litt umotivert pliktøvelse. Jeg savner dessuten et tydeligere avslutningskapittel hvor vi får en gjennomgang av hva vi har lært gjennom alle intervjuene og den historiske oversikten. Det er som om forfatteren slipper trådene litt for fort, eller legger brikkene frem på bordet uten selv å forsøke seg på et sterkere definert bilde mot slutten. Dessuten er det litt for mange enkeltstående sitater av ulike kunstnere, forfattere og tenkere. Disse fungerer mest som pynt.

Likevel er den aktuelle boken blitt en interessant diskusjon av identitet og kunst, spesielt gjennom samtalene hvor nettopp den personlige identiteten avdekkes som en del av samfunnsmessige eller historiske strømninger. Poenget jeg sitter igjen med er dette: ansiktet i seg selv er en kulisse eller en maske som i seg selv kan skjule underliggende dissonanser. Det er ved å avdekke spenningene under overflaten i oss selv og i samfunnet som omgir oss vi kanskje kan nærme oss et forsøksvis klart bilde av hvem vi er.