Hver dags kunst

Hjemme hos kunsten / At home with art
Foto: Signe Marie Andersen
Tekst: Line Ulekleiv
Oversettelse: James Manley
Design: Ulf Carlsson
Forlag: Uten tittel, 2022

Signe Marie Andersen har invitert seg selv og sitt kamera hjem til et utvalg samlere av hennes kunst for å dokumentere fotografienes liv utenfor galleriet / visningsrommet. Andersen har både fotografert bildene alene på veggen, og i de fleste tilfeller også fotografert eierne ved siden av bildene. Prosjektet er drevet av Andersens nysgjerrighet på hvilke omgivelser fotografiene har havnet i.

Den store, røde boken, utgitt i høst på forlaget Uten tittel, har et bilde på forsiden av en hund i en rød sofa. Over den henger et av Andersens bilder, Old Lady and Dog, som viser en dame ved et kafébord. Ved siden av henne sitter også en hund, som kun har øye for damen.

Hvem kjøper kunst?
Boken åpner med et kart over alle stedene Andersen har reist til. Av de 63 fotografiene i boken ser vi kun noen kjente kunstsamlere. De fleste ser ut som helt vanlige folk. I tilfeller der samlerne åpenbart ikke har ønsket å la seg fotografere, ser vi dem som silhuetter i bakgrunnen eller med en hånd som strekker seg inn i bildet.

Rettet mot fremtiden
Mens jeg sitter med boken tenker jeg på om jeg har sett lignende prosjekter tidligere. Det jeg kommer på er fotografiet av Gertrude Stein sittende på en divan i sitt Paris-hjem foran portrettet Picasso malte av henne, samt en rekke andre malerier hun kjøpte og samlet på. Fotografiet fra 1930 er for meg et bevis på hvor viktig kunstsamlerne er for karrieren til en rekke kunstnere. I Andersens bok beskriver Line Ulekleiv i sitt essay, Bildenes interne forhold, hvordan det å samle kunst er fremtidsrettet. Mens mye av det andre vi omgir oss med forsvinner, konserveres som regel kunstverk for ettertiden: «Å samle blir en aktivitet som er rettet mot fremtiden (…) Den gir et håp forbundet med noe konstant uavsluttet», skriver Ulekleiv. Det er en fin tanke å ha med når man blar seg igjennom portrettene tatt av Andersen.

Bilde vs tekst?
Boken inneholder, utover Andersens fotografier og Ulekleivs essay, et tekstparti hvor man kan lese eiernes egne tanker rundt verkene. En av dem forklarer kjøpet som noe som bare måtte skje – bildet speilet en mental stemning som vedkommende kjente seg igjen i.

Bildet Gone or not – som viser en lysspot på en scene - henger i et dansestudio. I det første bildet strekker eieren, som også er modell i bildet, Liv, seg over barren, i det andre er hennes studio fylt opp med flere, yngre dansekunstnere. Liv forteller at bildet rører henne fordi hun vet at hun aldri skal stå på en scene på samme måte som før. Disse tankene knyttet til Gone or not  får vi imidlertid først kjennskap til når vi kommer til tekstsidene bak i boken. Det er irriterende at sitatet ikke er å lese ved siden av bildet. Den nevnte eier – og også de andre eierne sier om verkene – kunne med fordel ha vært satt sammen med portrettene. Slik ville bilde og tekst umiddelbart ha utfylt – og kanskje også forsterket hverandre.

Det ville også fungert godt å ha sitatet sammen med bildet av familien som eier «J’existe». I teksten kan vi lese: «Tenker på alle dagene man føler at man får til noe, dette rare året som har gått med sykdom, savn, intense barn og forholdet vårt. Traff meg innmari da jeg så det, og nå vil jeg ha det rundt meg hele tiden.»

En helt spesiell tilknytning
Jeg savner også sitatet ved siden av bildet av gutten i en sofa under verket Gardermoen, 17 november 2004, 17:22. Bildet ble gitt som en myndighetsgave til gutten fra hans besteforeldre, og som han så flott beskriver det: «Med min autismediagnose følger en del særinteresser og en av dem er fly, så mormor og bestefar visste nok at dette bildet var perfekt for meg. Hvorfor fly og hvorfor liker jeg dette bilde? Jeg har som sagt en fascinasjon for fly. Har alltid hatt det. Store maskiner. Motorer. Reise. Vingespenn. Spenning. Over skyene. SAS. Flyplasser. Lyder og lys. Opplevelser. Noe å se frem til og noe å se tilbake på.»

Flere av samlerne snakker om at de ikke blir ferdige med bildet de kjøpte. En av de vektlegger bildets tvetydighet, at det skjuler seg en historie i det som han ikke helt får tak på. Tvetydigheten er da også et gjennomgående trekk ved Andersens motiver, og ikke mange ville fått med seg de situasjonene som hun fanger med kameraet. Andersen er en skarp observatør. Det er kanskje derfor hennes fotografier fascinerer.

Fotoboken som et manifest
I en tid hvor mange store aviser dessverre har lagt ned kunstdekningen sin, fungerer boka som en viktig påminnelse om og et slags manifest for hvor viktig det er for mange av oss å være omgitt av kunst. Denne realiteten speiles ikke lenger i dagspressen.