Blå støy

Oslo
K4 galleri
Simona Barbera og Ronny Faber Dahl
This cold heat folding in on myself
Utstillingen står til 20. november

Det er en mennesketom atmosfære i utstillingen This cold heat folding in on myself, som Simona Barbera og Ronny Faber Dahl viser i det lille galleriet K4 på Grunerløkka i Oslo. Galleriet er ikke større enn et hull i veggen, og inne i det lille rommet sørger et par lysstoffrør for en grell belysning. Fra taket henger fire høyttalere, mens to andre ligger forlatt på gulvet. Alle er uten høyttalerkasser, og er nakne og eksponert. Sammen med en større subwoofer spiller høyttalerne et durende lydspor. Det suser, dirrer og buldrer, og hele galleriet vibrerer av støy, før en likeglad stemme bryter gjennom og forteller bruddstykker av et dikt eller en historie. På en vertikal tv-skjerm utfolder det seg formasjoner av blåfarger som åpenbart er digitalt animert, men som likevel opptrer som en organisk, levende masse.

Barbera og Faber Dahl har samarbeidet i flere år, og har tilknytning til både Oslo og Genova i Italia. På K4 står Barbera for høyttalerne og lydsporet Shell of gold (2022), som er en miks av bearbeidede feltopptak og en opplesning ved Gabriele Mule. I tillegg har Barbera laget to skulpturer av spinkle stålrør som ligner en slags klesstativer. Det blå videoarbeidet Cold Proxy (2022) er signert Faber Dahl. Dette er strengt tatt ikke en video, men en digital animasjon skapt med såkalte ’visual shaders’, som programmerer virtuelle lys- og skyggeeffekter for å skjære ut de mange formene og fargene som glir over skjermen. Dahl viser dessuten tre tekstiler dekorert med et digitalt trykk lik blåfargene fra tv-skjermen. Et teppepose-aktig tekstil henger bak det ene stålrørstativet, mens to tekstiler pakker inn hver sin høyttaler, som små skjerf.

Tekstilenes viser en slags omsorg for de eksponerte høyttalerne, og i utstillingen er det en spenning mellom noe kjølig, digitalt og nesten menneskefiendtlig på den ene siden, og en slags fornemmelse av varme og menneskelig nærvær, på den andre. Selvom stemmen på lydsporet skaper en menneskelig tilstedeværelse, har den samtidig et fraværende og rituelt messende preg som gjøre det vanskelig å oppfatte hva som blir sagt. Det eneste jeg fester meg ved er utstillingstittelen, «This cold heat folding in on myself», som vitner om en person som er overmannet av paradokser. Lydsporets susing og støy fortoner seg som et tomt og forlatt urbant landskap, mens de brummende basslydene i svært lave frekvenser forplanter seg ut i rommet og berører nær sagt kroppen i form av kompakte lydbølger.

Men det er tv-skjermens komplekse spill av blåfarger som suger til seg oppmerksomhet. Blått er fargen på svært forskjellige materialer og tilstander, det kan være uhåndgripelig som vann, himmel, is, eller bety lengsel og depresjon. Blått kan være være skuffelser og overraskelser, noe kan komme ut av det blå. Tidvis viser skjermen strimer av mørkeblått ispedd røde farger, lik horisonten ved solnedgang. Andre bilder veksler mellom mørke og lyse nyanser i formasjoner som fjell og huleganger, før bildene i neste øyeblikk forvandler seg til dråper og ringer i vann. De mørkeste blåfargene drar både blikket og de lysere fargene mot seg. I enkelte sekvenser siger mørkeblå formasjoner nedover, de suger til seg energien i bildet og skaper et søkk som også føles i magen.

Med relativt få og sparsomme virkemidler viser utstillingen et næringsfattig miljø som likevel genererer et fengslende uttrykk. Dette er en slags post-apokalyptisk estetikk hvor det menneskelige er redusert til et absolutt minimum, der det bare så vidt holdes i live. Selvom utstillingsrommet kjennes grelt, kjølig og innadvendt, er det likevel et slags håp her. Tross alt, later utstillingen til å si, vil ikke et sivilisatorisk sammenbrudd utslette absolutt alt; selv etter katastrofen vil det fortsatt være rester, ett eller annet, noe menneskelig igjen.