fbpx Kunst på vei mot det åpne hav

Kunst på vei mot det åpne hav

Anne-Karin Furunes: Calving Glacier IV, Kronebreen, Svalbard, Norway July 12th. 2013., 2021 © Anne-Karin Furunes/BONO 2021.
Bomuldsfabriken Kunsthall åpnet nylig en helt spesiell utstilling av 135 kunstverk som etter hvert skal monteres i verdens største høyteknologiske forskningsskip, REV Ocean. Utstillingen trekker veksel på flere store navn, men løfter også frem en rekke talentfulle yngre kunstnere i etableringsfasen og andre som drifter solide kunstpraksiser.

Arendal
Bomuldsfabriken Kunsthall
As far as my Eyes can Sea – The Expedition Exhibition
Utstillingen står til 26. september

Arbeidet med å utvikle REV (Research Expedition Vessel) Oceans kunstprogram har tatt fire år, og programmet er fremdeles ikke avsluttet. Oppgaven med å finne ut hvordan kunst best kan integreres i det 183 meter lange skipet som blant annet rommer flere laboratorier, auditorium, en hangar med en 7,7 x 5 meters moonpool, en egen miniubåt og avansert sonarutstyr, ble i 2017 tildelt Magne Furuholmen og Åse Kamilla Spjelkavik Aslaksen. Initiativtaker til å koble sammen kunst/humaniora og forskning på innovativt vis er forretningsmann og milliardær Kjell Inge Røkke. Som, bare for å ha nevnt det, også samler på kunst privat. Direktør for REV Ocean er tidligere topp i WWF, Nina Jensen.

Først til lands, deretter til vanns

Eksakt hvordan alle kunstverkene skal plasseres og hvordan kunstsamlingen vil gjøre seg ombord på forskningsskipet, gjenstår å se ­– for på grunn av en forsinkelse, er skipet ikke operativt før tidligst 2024. Alle de medvirkende kunstnerne i den aktuelle utstillingen har for øvrig, i motsetning til publikum, fått skisser av hvilke soner i forskningsskipet deres verker vil få sin permanente plass. På landjorda er kunstutstillingen realisert via en samkuratering mellom Bomuldsfabriken Kunsthalls nye leder, Tone Lyngstad Nyaas, og tidligere nevnte Spjelkavik Aslaksen.

Et godt øye for unge talenter

Måten mange av de yngre kunstnerne har blitt valgt ut på av Spjelkavik Aslaksen/Furuholmen er eksemplarisk. REV Oceans kunstsamling har, slik det står beskrevet i innledningen til utstillingskatalogen, fokusert på å løfte frem unge, norske kunstnerskap. En rekke verk som har havnet i kunstsamlingen og i As far as my Eyes can Sea- The Expedition Exhibition er kjøpt fra avgangsutstillingene for BA og MA ved kunstakademiene i Tromsø, Bergen, Trondheim og Oslo. Blant de unge merket jeg meg spesielt portugisiskfødte Marisa Ferreira (f. 1983, Portugal) hvis monumentale, stramt komponerte veggarbeid i metall og speil, Rising Sea (2021), gir assosiasjoner til et bølgende hav. Utgangspunktet for valg av materialer er konseptuelt og Ferreiras mål er at betrakteren skal se refleksjonen av seg selv i skulpturen, «på samme måte som vi må lære oss å se oss selv som en del av klimaendringene», slik det står beskrevet i utstillingskatalogen.

Marisa Ferreira bor og arbeider i Oslo og London. Ferreiras kunstnerskap omhandler generelt samspillet mellom estetikk, forbruk og avfall. Ferreira har tidligere stilt ut ved blant annet Kunstplass, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthalle Messmer i Tyskland. Marisa Ferreira: Rising Sea, 2021, metall, speil © Marisa Ferreira/BONO 2021. Foto: H2.

En av de aller yngste i utstillingen er Matias Kiil (f. 1995, Stavanger), som hovedsakelig arbeider innenfor skulptur og installasjon, men også med tekst, performance og silketrykk. I utstillingen vises det tredelte veggmonterte arbeidet Echo (2021) der Kiil har tatt utgangspunkt i et fotografi av det amerikanske vaskemiddelet Tide, printet på aluminium. I den velskrevne katalogteksten skriver Emma Aars: «I vaskemiddelets navn «Tide» foreligger det også et ordspill, slik navnet referer til tidevann. Han [Kiil] peker her på den stigende vannstanden som en konsekvens av klimaforandringene, men ser også på vaskemiddelflasker som noe man kan forvente å finne skylt opp langs kysten eller flytende på sjøen blant annet søppel».

Matias Kiil har, tross sin unge alder, allerede rukket å stille ut på Galleri Golsa i Oslo, New Galerie i Paris og Galleri Anna Bohman i Stockholm. Til høsten venter separatutstilling i Buer Gallery i Oslo. Matias Kiil: Echo, 2020, fotoprint, aluminium © Matias Kiil, 2021. Foto: Galleri Golsa.

De store navnene

Blant de etablerte kunstnerne som vises i den aktuelle utstillingen finner vi navn som Tori Wrånes, Bertil Greging, Anne-Karin Furunes(bildet øverst), Fredrik Raddum, Sayed Sattar Hasan, Espen Dietrichson og Charlotte Thiis-Evensen. Sistnevnte bidrar med et av de første verkene publikum møter i den løselig tematisk kuraterte utstillingen. I en sal der migrasjon er det åpenbare temaet, troner en enkel hvit skulpturell form av Charlotte Thiis-Evensen (f. 1968). I bunnen av den hvite kasseliknende formen vises videoverket Adrift (2020) der betrakteren overraskes stort av en uhyre vakker og sterk fremstilling av mennesker som dukker opp til vannoverflaten – etter, slik jeg opplevde det, å ha befunnet seg litt vel lenge under. Adrift er utstillingens klare høydepunkt. Og var også å se i Thiis-Evensens utstilling Noe må gjøres på Galleri F 15 i 2020.

Charlotte Thiis- Evensen virker i et bredt felt som billedkunstner, journalist og regissør. Tone Lyngstad Nyaas trekker i katalogteksten frem Uten tittel (2013) som et av Thiis-Evensens hovedverk, og mange har latt seg engasjere av filmen om de tre eritreiske søstrene som tar av og på seg en hijab. Charlotte Thiis Evensen: Adrift, 2020, videoinstallasjon © Charlotte Thiis Evensen/BONO 2021. Foto: Razan Akramawi.

Sommerens må se utstilling

Ikke bare er det mange deltakende kunstnere i utstillingen, hele 62, men det er også en utstilling som demonstrerer at det som kurator kan lønne seg å arbeide sakte og målrettet. Så hjelper det selvsagt også å ha et digert innkjøpsbudsjett til sin disposisjon. Uten interesse for miljøproblematikk og uten høy estetisk kompetanse hadde utstillingen imidlertid neppe blitt så imponerende som den faktisk er.

Bildet på forsiden: Fra Charlotte Thiis-Evensens videoinstallasjon Adrift, 2020.

 

Stikkord