Mona Gjessing intervjuer Anna Maria Sigmond Gudmundsdottir og Eivind Slettemeås. Ikke et sted for tilbaketrekning

Hva var utgangspunktet for etableringen av kunstarenaen Harpefoss Hotell?

Anna Maria Sigmond Gudmundsdottir (AMSG): Det handlet om at vi etter studietiden ved Kunsthøgskolen i Bergen hadde bodd noen år i Oslo og deretter flyttet til Berlin for ett år. Etter året i Berlin var det på et vis like nærliggende å skulle fortsette å bo der som å skulle flytte tilbake til Oslo.

Eivind Slettemeås (ES): Vi var også, etter hvert, blitt en familie på fem og trengte god plass.  Berlin lovet godt, men når dette stedet dukket opp, tok vel lysten til å utforske det overhånd.

AMSG: For meg som kunstner handlet det om at jeg må ha plass nok til å jobbe. Jeg liker og trenger å jobbe stort. Det syntes umulig å skaffe noe som var stort nok i byen – det være seg Berlin eller Oslo. Vi begynte dermed å lete etter en overkommelig kvadratmeterpris, nærmest hvor som helst i Norge, og var ikke så redde for å ta steget ut av storbyen.

ES: For mitt vedkommende ble det etter hvert fristende å kunne bygge opp noe fra grunnen av. Jeg hadde vært del av den kunstnerdrevne scenen på 2000-tallet, vært aktiv i organisasjonsliv og etablering av Torpedo forlag. Kunstutdanningen var nokså ensrettet og ga ikke mye rom for å utforske mangfoldet av roller i kunstverdenen, mens i dag ville jeg sikkert ha tatt en kuratorutdanning e.l. Etter perioden i Oslo kjente jeg uansett en trang til å gå mer grunnleggende til verks, teste ut noen visjoner og ideer knyttet til kunstnerdrevne initiativer, som å jobbe med ukjente rammer og å likevel ha fullstendig kontroll på prosessen. Det kan man selvfølgelig ikke, og på sikt blir det også tydeligere at lave innskudd og personlige og økonomiske investeringer definerer både mulighetene og begrensningene knyttet til å utvikle noe nytt og selvorganisert.

AMSG: Vi hadde ikke en helt klar strategi i utgangspunktet. En visjon, ja, men den har jo endret seg hele tiden!

Kunstarenaen er vesentlig ditt prosjekt, Eivind. Fortell om utviklingen!

To aspekter ved det peker seg ut, på den ene siden behovet for faglig utvikling og på den andre siden utvikling av infrastruktur. For å ta det kjedelige først, så er infrastrukturen det som skal sikre en videreføring av praksis; bygningen, eiendommen, finansiering – rett og slett grunnlaget for profesjonalisering. Alt som ligger til grunn for å produsere utstillinger, invitere gjestekunstnere, lage musikk- og poesifestivaler, å drive kafe, etc. etc., det som vi har holdt gående og utviklet i mange år. Det faglige har først og fremst handlet om å skape et møtepunkt for kunstnere, men også, i utstrakt grad, å jobbe med å tilrettelegge for tverrkunstneriske prosjekter. Det har vært lett å få gjestekunstnere til å takke ja til invitasjoner fordi stedet på en måte er bygget opp av en ruin og at det i dette ligger et potensial. På et overordnet nivå har vi tatt utgangspunkt i et møte mellom et relativt verdikonservativt miljø her i Gudbrandsdalen og den mer progressive og tendensiøse kulturen som vi selv er del av og har bragt med oss. Jeg vil si at disse «kreftene» er mindre ubalanserte i dag enn de var for ti år siden. Vi er uansett ikke veldig opptatt av å påvirke identitet og lokalkultur, men fokuserer på mulighetene ved å tilrettelegge for en reell utveksling mellom det lokale og samtidskunsten. Vi er nok også i en viss forstand interessert i samtidskunstens potensial til endring, utenfor de rammene den setter for seg selv. Det er en enkel tanke, men komplisert i praksis.

Hvordan har det gått med din kunstpraksis her oppe, Anna?

Som kunstner er jeg ikke opptatt av stedstilhørighet, men jeg har jo skjermet min produksjon ved å arbeide her. Det er positivt. Det jeg imidlertid går glipp av, er en rekke tilfeldige møter, mange utstillinger og aktiv deltagelse i et spennende urbant kunstmiljø. Konsekvensen av det er jo at jeg går glipp av mye moro. Men jeg så på det å flytte utenbys som et slags stunt, eller risikosport. Å forlate den urbane pulsåra fører kanskje til at man får litt dårligere blodomløp, men mer mental puls. Til gjengjeld har jeg utviklet kunstnerskapet i en seig retning hvor arbeidet har blitt det jeg vet at det ikke hadde blitt om jeg måtte forholde meg til de økonomiske og plassmessige utfordringene som er i byen.

Hvordan er egentlig kunstscenen i Innlandet

ES: Det har etter hvert oppstått et veldig variert kunstnerisk miljø og landskap i Gudbrandsdalen og i Innlandet  – med flere nye visningssteder. Innlandet har nok på en måte blitt større enn det det var, der etablerte kunstnerskap og institusjoner ser ut til å ha utviklet og styrket sine prosjekter, samtidig som tilskuddet av nye prosjekter og yngre kunstnere med tilknytning til regionen har vært definerende. En tendens som alltid har vært sterk i Innlandet har vært desentraliseringen av kunstmiljøet, men dette er nå mer en både -og situasjon.

Hvilke prosjekter arbeider dere med for tiden?

ES: Akkurat nå er vi litt på farten med en ny utgivelse av Erling Moestue Bugge i bokserien TILT. Vi har også et utendørs kunstprosjekt med Ola Sendstad og Sør-Fron ungdomsskule. Det pågår i flere byggetrinn, der en lafteskulptur nylig markerer avslutning av del 2 av prosjektet.

Ellers er det planer om å utvikle et utendørs rom for kunst i et område som ligger mellom canyonen og Dovrebanen. En skjermet liten skog som liksom opphever ideen om et landskap, og som på grunn av den krevende topografien ligger inneklemt mellom naturkatastrofe og nasjonal infrastruktur. Tilnærmingen til dette kan sammenlignes med en slags Zen-øvelse, antar jeg.

Dere har nå flyttet fra Harpefoss Hotell ...

ES og AMSG: Etter å ha kombinert både bolig, visningsrom, arbeidsplass og sosial arena gjennom 10 år, var vi kommet til et punkt der noe måtte oppgis, enten privatlivet eller prosjektet. Såpass konservative var vi at vi i hvert fall ønsket oss privatliv, så da en 70-talls bolig ikke langt unna skulle selges, kunne vi på en måte komme hjem til oss selv igjen. Hotellet lever på en måte sin egen historie som det har gjort 125 år, våre ti år som beboere iberegnet, og nå står vi selvsagt friere til å utvikle det som det møtestedet det alltid har fungert som.