Fra Kunsthistorisk forenings konferanse 2021

Konferansen ble innledet med professor Mari Hvattums (AHO) Keynote-forelesning «Om stil» etter at Ragnhild Bøe, leder av Kunsthistorisk Forening, hadde ønsket velkommen. Hvattums forelesning pirket i et av disiplinens mest betente begreper. Tidligere var stil et av kunst- og arkitekturhistoriens grunnbegreper, mens det i dag mest forbindes med formalisme, overfladiskhet og utdatert periodiseringsmani. Hvattum gikk nærmere inn på hvordan stilbegrepet fungerte, ble forstått og brukt - og hva som skjedde da stilbegrepet ble adoptert inn i kunst- og arkitekturhistorien på slutten av 1700-tallet. Dette ble presentert med eksempler som spente fra Johann Joachim Winckelmann til Rem Koolhaas.

Etter åpningsforedraget fulgte tretten andre innlegg fordelt på fire ulike paneler som til sammen viste til fulle hvilken bredde som finnes blant landets kunsthistorikere. (https://www.kunsthistoriskforening.no/konferanse-2021). Den første dagen var viet følgende paneler: Arkitekturpolitikk (moderator: Kjetil Fallan), mens dag to fulgte opp med Fortid i samtid (moderator: Ingrid Helland), Nye blikk på norsk kunsthistorie (moderator: Øystein Sjåstad) og Forflytninger: Medier på vandring (moderator: Susanne Sæther).

Av disse mange interessante, varierte og aktuelle innleggene vil jeg trekke frem tre:

Sindre Nordås Viulsrød (KODE, Bergen) gjennomgikk bruk av begrepet verdighet rundt diskusjonene om minnesmerkene etter 22. juli ved Utøya og i det nye Regjeringskvartalet - med utgangspunkt i Jonas Dahlbergs opprinnelige vinnerutkast, Memory Wound, som ble forkastet. Innlegget hadde tittelen «Vanskelig verdighet i Regjeringskvartalet» og bygget på analyser av offentlige dokumenter, deriblant bestillinger og uttalelser fra regjering og departement, plansjer fra Statsbygg, innlegg fra KORO samt andre relevante aktører. Viulsrød demonstrerte i sitt innlegg hvordan eksplisitte og implisitte syn samt betydningsinnhold knyttet til begrepet verdighet manifesterer seg i nevnte materiale, samt hvordan begrepet anvendes som forsvar for to vidt forskjellige estetiske uttrykk og tradisjoner via aktører som står mer eller mindre i opposisjon.

Trine Nordkvelle (Nasjonalmuseet, Oslo) har de siste to årene vært en del av et team som jobber aktivt med Nasjonalmuseets blindsoner. I sitt innlegg «For no veit vi betre – ikkje sant?» Et litografi av Rolf Nesch i møte med samfunnsholdninger i endring» stilte hun spørsmål om hva vi gjør når nåtidens verdier og moralske vurderinger ikke samsvarer med fortidens? Når åndsfrihet møter sensur? Gjennom en kontekstualisering av Nesch sitt litografi, som viser et mannskor fra oppsetningen «Guds grønne enger» ved Det Norske Teatret i 1947, der alle skuespillerne er hvite, iført blackface, rettet hun oppmerksomheten mot viktige utfordringer som kunsthistorien og kunstmuseene står overfor.

Øystein Ustvedt (Nasjonalmuseet) sitt innlegg hadde tittelen «En tilstand skildret innenfra? Forsøk på en analyse av Else Hagens maleri Jomfruen fra 1945». Jomfruen ble vist på Høstutstillingen i 1945 og gikk tidlig inn som et sentralt referansearbeid i det som forstås som kunstnerens gjennombruddstid. Ustvedt spurte om verket kan forstås som et korrektiv i forhold til en etablert sjanger som i stor grad var blitt formulert av mannlige aktører, og drøftet maleriet opp mot «den unge kvinnen» som aktuelt tema i tidens kulturproduksjon. Ustvedt benyttet samtidig anledningen til å etterlyse verket – da Nasjonalmuseet planlegger en utstilling med Hagens verk og ønsker å komme i kontakt med eier.

All honnør til arrangørene for en særs vellykket konferanse med etterlengtet faglig påfyll etter snart to mer eller mindre nedstengte korona-år.