Et fotografisk farvel

Bok:
Adrian Bugge: Y. Bygget som forsvant
Tekster av: Bjarne Asp, Hans Petter Blad, Adrian Bugge, Marte Storhaug Danbolt, Ola H. Fjeldheim, Mari Viksjø Grøstad, Kjetil Ansgar Jacobsen, Ellen de Vibe og Hanne Åmli.
Forlag: Uten Tittel, 2021
Design: Aslak Gurholt (Yokoland)
 

Historien skal ha det til at Carl Nesjar nærmest ved en tilfeldighet fikk tak i Picasso for dekorasjonen av Y-blokka. Nesjar var allerede engasjert av arkitekt Erling Viksjø for utsmykning av den senmodernistiske bygningen, og de eksperimenterte med å sandblåse kunst direkte på naturbetong. Viksjø foreslo at Nesjar skulle reise til Frankrike for å vise Picasso teknikken. Kunstneren viste seg vanskelig å få fatt i, Nesjar var egentlig på vei tilbake til Norge da han på en fest møtte en person som hadde Picassos telefonnummer. Den spanske kunstneren ble så begeistret over teknikken at han sa ja med det samme. Og slik fikk vi verdenskjent kunst tilgjengelig for alle i sentrum av hovedstaden. Bygget, ferdigstilt i 1970, fikk leve i 50 år. Denne boken begynner idet Statsbygg satte opp det permanente byggegjerdet, og følger prosessen i et år, det siste bildet er datert 02.03.2021. Bugge opprettet en digital protestutstilling (https://www.yblokkfoto.no), og denne boken er en selvstendig videreføring av det prosjektet.

Rasende protester
I et pandemi-år hvor en rekke ting ble avlyst, ble også bygget det - på tross av en rekke protester. Beslutningen om å rive blokka ble tatt i 2014 med begrunnelsen at den ikke sto til å redde etter 2011-angrepet. En rekke kjente kunstnere og institusjoner engasjerte seg i ulike demonstrasjoner mot beslutningen, og Bugge har fanget de daglige hendelsene rundt blokka. En av dem som lenket seg fast var tidligere byplansjef Ellen de Vibe. I boken beskriver hun solidariteten de opplevde fra forbipasserende den dagen. MoMA-kuratorene Martino Stierli og Ann Tempkin skrev et åpent brev til den norske regjeringen hvor de oppfordret til å stoppe rivningen, og over 48.000 mennesker signerte en underskriftskampanje til ingen nytte.

Y-blokkas symbolikk
Bugge har fotografert blokka fra alle vinkler han kunne. Fra den troner alene, uten bygningsarbeidere, til den er brutalt jevnet med jorden. I publikasjonen ser vi hjerteklistremerker på gjerdet med beskjeder til Erna om å la Y-blokken leve, omkranset av teksten ‘La Stå.’ Et annet bilde gjengir en rasende melding sprayet på veggen: «Å rive en bygning er lettere å snakke om enn å snakke om høyreekstremismen.» De sterkeste bildene å se er kanskje gravemaskinens nedriving. Nedskjæringen av verket Måkene skaper sin helt egen fotonovelle i boken. Og bildet av etasjene, uten veggen der nevnte verk sto, føles som et overtramp mot all den tid som har gått til å tegne og bygge huset. Uansett hva slags forhold man hadde til det spesielle bygget, kjennes det feil når så forseggjorte bygninger rives. Som Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, skriver i boka: «noen hus blir monumenter gjennom sin historie.» Han kaller Y-blokka et fysisk symbol på sosialdemokratiet, da blir det også mye følelser rundt at det destrueres.

Bugges bok kjennes viktig, det er bra han orket følge blokkas siste reise. Bildene han har tatt utenfor utvider historien rundt Y-blokka. Vi trenger å ha boken som et vitne på engasjementet rundt bygningen og dens betydning i historien. Det er ikke godt å si hva verken Picasso, Nesjar eller Viksjø ville tenkt om dette. Som de Vibe skriver: «ettertiden vil vise at rivningen av Y-blokka var en historisk feiltagelse.» Nå er det for sent.